Analyse: Bjørnar Moxnes' partilederforedrag

Den temmelig dominerende majoriteten som ikke stemmer Rødt, og aldri kommer til å gjøre det, fordeler seg i to grupper: De som mener partiets politikk uvergelig leder oss til sovjetkommunismen, og de som mener partiet bare er sosialdemokrati med litt artig retorikk.

Da partileder Bjørnar Moxnes fikk en hel time til å snakke om partiets politikk onsdag kveld, ville han på offensiven ved å snakke om grønn industri, et liv uten olje og sosialdemokrater som lurer seg selv til å tro at forskjellene er små. Men offensiven bar preg av å være i den edle tradisjonen «angrep er det beste forsvar» på et område ytre venstre sliter med troverdigheten på: økonomi.

Når barometeret viser lavkonjunktur, trekker velgerne til sentrum, og attpåtil ut til høyre. Det er kanskje derfor Moxnes' foredrag til tider kunne høres ut som en introduksjonsforelesning på en noe alternativ økonomiutdanning. Stikk i strid med konvensjonell økonomisk teori, sa han, hadde den norske modellen lykkes på grunn av små forskjeller, høy tillit, sterke fagforeninger og lav arbeidsledighet.

Det er fint å ha en fiende som «økonomisk teori», for det er kloke tanker Moxnes kommer med. Så kloke tanker, faktisk, at Erna Solberg sa nesten nøyaktig det samme to timer tidligere. Det Rødt beskriver som «økonomifaget» er i hvert fall ikke samfunnsøkonomisk institutt på Blindern. Den nordiske modellen, med små forskjeller, høy produktivitet og høy tillit, er ikke en kjettersk og undertrykt tanke, men en hellig ku i norsk politikk.

At alle er glade i den, betyr selvsagt ikke at de har like gode løsninger for å bevare den. Regjeringen vil myke opp i arbeidsmiljøloven og utsette større deler av arbeidslivet for konkurranse. I deres egne øyne er dette å bevare modellen – for dem er det kompetanse, produktivitet og modernitet som er forklaringen på hvor bra de nordiske landene har fungert.

Moxnes mente at de lever i en boble, der de ikke ser at bemanningsbyråer, felleseuropeiske markeder og større forskjeller vil ødelegge modellen. Og i denne boblen bor også Arbeiderpartiet, fortsatte Moxnes. Her er altså svaret til de som mener Rødt burde slutte seg til resten av venstresiden: Selv om Rødt har det samme målet, deler ikke resten av venstresiden tiltakene.

Og Rødts svar er, om ikke annet, definitivt annerledes: I møte med eldrebølge og globalisering, vil Moxnes innføre sekstimersdag. Alle skal jobbe litt mindre og tjene litt mer. Men der foredraget om den nordiske modellens tillit og institusjoner kunne sklidd rett inn på Blindern, er det vanskeligere å se for seg hvordan arbeidstidsreformen skulle gå opp. En ussel journalist kan sikkert produsere nesten det samme på seks timer som på åtte, om denne høyst hypotetiske journalisten for eksempel brukte mindre tid på «research» på sosiale medier. Men en helsefagarbeider på et sykehjem? En lærer på en skole?

Snarere er det nærmest systematisk slik at der vi ser de store hullene i fremtidens behov for arbeidskraft er yrker som krever folks tid, der det hjelper lite å være mer produktiv så lenge halvparten av jobben er å være der og passe på noen: Helse, skole, barnehage.

Om vi kapper arbeidstiden med en firedel, blir det delvis dyrere (fordi de som jobbet 80 prosent nå plutselig har full lønn) og delvis må flere jobbe (for å kompensere for de som jobbet fulltid). Noe av dette kan hentes inn ved at de som jobber mindre enn 75 % i dag får tilbud om større stillinger. Men til syvende og sist må det ansettes flere. Mens det blir færre arbeidsdyktige per pensjonist.

Her er Rødt en slags speilvendt versjon av de vanlige partiene. Der alle de andre partiene i det minste later som de tar Perspektivmeldingen på alvor, sier Moxnes at meldingens beregninger om mangel på arbeidskraft i fremtiden er ladet, fordi den legger til grunn at veldig mye av fremtidens vekst skal tas ut som privat kjøpekraft. Det trenger vi ikke – vi kan heller skatte litt mer, bevare alle pensjons- og velferdsordninger, og likevel faktisk bli rikere, i absolutte tall.

Og der de andre partiene ser på eldrebølgen, legger ansiktet i alvorlige folder og krysser fingrene for at nok ungdommer og/eller østeuropeere vil jobbe i den norske eldreomsorgen, klinker Rødt til med å kappe antall tilgjengelige arbeidstimer med 25 prosent.

Ideen er at korte arbeidsdager skal gjøre folk gladere, mer engasjerte, mindre syke og mer ivrige til å bidra til fellesskapet. Kanskje har de rett i det. Om ikke annet, er ikke denne visjonen noe mer utopisk enn den motsatte: At velgerne skal gå med på kutt av betydning i pensjoner eller velferdsordninger.

«Det mest sosialistiske landet i den kapitalistiske verden», var partilederens beskrivelse av Norge. En av de virkelig rådende ideene fra 1970-tallet og utover, ideologi om man vil, er at det i denne miksen er kapitalismen som har stått for veksten mens sosialismen har stått for rettferdigheten. I denne forståelsen kan et land bare bære så mye sosialisme som veksten tillater. Derfor er løsningen i motgangstider å kutte i budsjetter og velferd.

For partier som Rødt er det «kapitalkreftene», og i nyere tid særlig «nyliberalismen» som for eksempel presser Hellas til å kutte i offentlige budsjetter, Norge til å tillate konkurranse på offentlige tjenester og mange land til større ulikhet. I en slik forståelse gjelder det å ikke bøye av, men stå han av. Derfor er det heroisk av Norge å ha stått imot «konvensjonell økonomisk teori» (som også er en del av denne nyliberalismen).

Men realiteten er at disse effektiviseringene, moderniseringene, kuttene og lignende har blitt drevet frem av sosialdemokratiske partier. Og mens Rødt gjerne vil forklare det som at de også er styrt av abstrakte størrelser som nyliberalisme, økonomisk teori og kapitalkrefter – kanskje også klasseinteresser? – finnes det en annen, mer nærliggende forklaring: De er rett og slett drevet av politikere som mener det er lurt og rettferdig.

Deri ligger den snikende følelsen av at Rødts avstand til SV og Ap i den økonomiske politikken ville kollapse ved første budsjettbehandling. Men om ideologi er verktøy og prinsipper vi bruker for å fortolke fakta og lage oss hypoteser om sammenhenger mellom dem, er det ideologisk sett interessant med et parti som ser en såpass annerledes virkelighet.

Rødt vil så gjerne være den lille gutten som avslører keiserens mangel på klær at de har utviklet røntgensyn: Ideer som kan se sannheten bak forklaringene. Men om de rådendes tanker er de rådende tanker, slik Karl Marx advarte mot i sin nedsabling av all ideologi, betyr det at Rødt ser nakne keisere der velgerne ser påkledde.

Øyeblikket:

«Selvsagt vil velferdsstaten mangle masse penger hvis Norge velger 50 år med høyrepolitikk. Men hvorfor i all verden skulle vi finne på å gjøre noe så dumt?» [41:31]

Se hele foredraget:

Sigve Indregard

Journalist. Førstedivisjonsspiller i curling.