Evgeny Morozov: Alphabets urbane utopi

Google Urbanism presenteres nå som den urbane fremtiden. Prosjektet er unnfanget ved en internasjonal arkitektur- og designskole i Moskva og skisserer en situasjon der byene fungerer som viktige steder for «datautvinning» – det vil si at informasjon som enkeltmennesker gir fra seg, utvinnes til kunstig intelligens. «Til gjengjeld» lar byene selskaper som Alphabet, Googles morselskap, fungere som leverandør av en rekke ulike tjenester. Byene selv skal få en andel av inntektene fra datautvinningen, insisterer designerne og arkitektene bak forslaget. En av dem, Nicolay Boyadjiev, forteller i magasinet Volume at de bevisst har forsøkt å presse grensene for hvordan vi tenker om samfunn og teknologi – og prosjektet er utviklet utenfor selve Google-systemet – men Google Urbanism er likevel et viktig frempek.

Alphabet er svært opptatt av byer. Selskapets ledere har lekt med tanken på å ta for seg en eller annen by med problemer – Detroit? – og reorganisere den rundt Alphabets tjenester. Dem finnes det mange av: bykart, trafikkinformasjon i sanntid, gratis tråløst nett (i New York), selvkjørende biler – og så videre. I 2015 etablerte Alphabet et byutviklingsselskap, Sidewalk Labs, under ledelse av Daniel Doctoroff, tidligere varaordfører i New York og Wall Street-veteran.

Doctoroffs bakgrunn antyder hva Google Urbanism i virkeligheten er et varsel om: Alphabets bruk av dataekspertise til å inngå lønnsomme allianser med andre mektige krefter bak dagens byer, fra eiendomsutviklere til investorer.

Toronto har nylig gitt Alphabet i oppdrag å forvandle femti mål med underutviklet sjøtomt i Quayside-området til et digitalt underverk, og det vil snart vise seg om Google-urbanismen kommer til å temme eller gi etter for de hovedsakelig økonomiske kreftene som former byene våre.

Sidewalk Labs har satt av 50 millioner dollar til prosjektet – hovedsakelig for å lede planleggingen av området i ett år. «Høye boutgifter, lang reisetid, sosial ulikhet, klimaendringer og til og med kaldt vær som tvinger folk til å holde seg innendørs» – slik beskriver Dan Doctoroff slagmarken. Og Alphabets våpenarsenal er imponerende. Billige modulære bygninger som kan oppføres raskt, sensorer som overvåker luftkvalitet og materiell, tilpasningsdyktige trafikklys som kan prioritere fotgjengere og syklister, parkeringssystemer som kan føre bilene til ledige plasser. For ikke å nevne leveringsroboter, avanserte energinettverk, automatisert avfallssortering og, selvfølgelig, selvkjørende biler overalt.

Byene har alltid vært plattformer, sier Alphabet, og nå blir de ganske enkelt digitale. «Verdens storbyer er alle sentre for vekst og nyvinning fordi de har utnyttet plattformer som er blitt e tablert av visjonære ledere», leser jeg i teksten som fulgte anbudet. «Roma hadde akvedukter, London har undergrunnen, Manhattan har sitt nettverk av veier.» Toronto vil få Alphabet.

Midt oppi all denne plattformeuforien er det lett å glemme at veinettet vanligvis ikke tilhører en privat aktør som kan stenge noen ute og slippe andre til. Vil vi at Trump Inc. skal eie det? Hvorfor skal vi da ha slik bråhast med å selge dets digitale motstykke til Alphabet?

I virkeligheten finnes det ikke noe «digitalt veinett», bare forskjellige Alphabet-produkter. Selskapet satser på å forsyne oss med kule digitale tjenester for å etablere fullstendig monopol på datautvinningen i en by. Det de presenterer som en innsats for å bygge det digitale rutenettet, kan i virkeligheten være et forsøk å privatisere offentlige tjenester.

Alphabets langsiktige mål er å fjerne urbane hindringer for opphopning av kapital – hovedsakelig ved å erstatte formelle regler og restriksjoner med fleksible, feedback-orienterte bevegelige målsettinger. I tråd med dette hevder selskapet at «preskriptive virkemidler var tidligere nødvendig for å beskytte menneskers helse, sørge for trygge bygninger, og håndtere negative eksternaliteter». I dag er imidlertid alt forandret, og «byene kan oppnå de samme målene uten mangelen på effektivitet som følger med rigide restriksjoner og statiske bygningsforskrifter».

Dette er et bemerkelsesverdig utsagn. Selv nyliberalismens foregangsmenn som Friedrich Hayek og Wilhelm Röpke ga rom for ikke-markedsmessige former for sosial organisering i urbane sammenhenger. De betraktet planlegging – i motsetning til markedssignaler – som en praktisk nødvendighet på grunn av byrommets fysiske begrensninger: Det fantes ingen annen billig måte å drifte infrastrukturen, bygge veier og hindre overbefolkning på.

For Alphabet gjelder ikke disse hindringene lenger. Allestedsnærværende og kontinuerlige datastrømmer kan endelig erstatte myndighetenes regler med markedssignaler. Nå er alt lov – med mindre og inntil noen klager.

Alphabet kan lokke investorer med modulariteten og plastisiteten i byrommene de planlegger: Det er ingen funksjon som er permanent lagt til noen spesifikk del. Alt kan stokkes om og reorganiseres – butikker kan forvandles til gallerier, bare for å ende opp som gastropuber – så lenge en slik forvandling bidrar til høyere avkastning for investorene.

Quaysides sentrale element vil derfor bestå av et bygningsskjelett «som vil forbli fleksibelt i hele sin levetid, som legger til rette for en radikal blanding av bruksområder (som boliger, butikker, produksjonslokaler, kontorer, restauranter eller parkeringsplasser), og som kan reagere raskt på etterspørselen i markedet.»

Heri ligger et populistisk løfte: Alphabet kan demokratisere byrommet gjennom å skreddersy det ved hjelp av datastrømmer og billige, prefabrikkerte materialer. Problemet er at Alphabets demokratisering av funksjoner ikke vil følges av noen tilsvarende demokratisering av kontrollen med og eierskapet til urbane ressurser. Det er derfor den viktigste «input» til Alphabets algoritmiske demokrati er «markedsetterspørsel» og ikke demokratiske beslutningsprosesser.

Google-urbanismen betyr politikkens død i det den forutsetter at det er umulig med for eksempel begrensninger på kapitalbevegelse og utenlandsk oppkjøp av eiendom. I stedet ønsker man å mobilisere teknologiens krefter for å hjelpe innbyggerne med å «tilpasse seg» tilsynelatende uunngåelige utviklingstrekk, som økende ulikhet.

Vanligvis betyr disse utviklingstrekkene at det blir verre for de fleste av oss. Alphabets påstand er imidlertid at nye teknologier kan hjelpe oss å overleve, om ikke å blomstre – ved at overarbeidede foreldre gjennom selv-overvåkning på automagisk vis kan finne ledig tid på en travel dagsplan; ved å gjøre billån avleggs fordi det ikke lenger blir nødvendig å eie bil; ved å senke energikostnadene ved hjelp av kunstig intelligens.

I mange byer fører markedsetterspørselen til privatisering av det offentlige rom. Politikerne tar ikke lenger beslutningene, de er delegert til eiendomsforvaltere, private kapitaleiere og investeringsbanker som strømmer til eiendom og infrastruktur på leting etter stabil og sikker avkastning. Google-urbanismen vil ikke reversere denne utviklingen – den vil påskynde den.

Alphabet forstår hvem som er det virkelige publikummet for byene deres: den globale overklassen. For dem er fortellingen om datadrevet bærekraft og algoritmisk produsert kortreist livsstil (Sidewalk Labs lover til og med en «neste generasjons basar» forsynt av lokale produsenter) bare enda en måte å rettferdiggjøre den stigende verdien av eiendomsporteføljen deres på.

La oss ikke ha noen illusjoner om den fremtiden Google Urbanism peker ut. Alliansen mellom teknologi- og finansbransjen kommer ikke til å styrke innbyggernes politiske mulighetsrom, selv om Alphabet tar over søppeltømmingen. «Google Urbanism» er en lekker måte å kamuflere denne sannheten på.

Oversatt fra engelsk av Marius Middelthon.

Evgeny Morozov er forfatter og vitenskapshistoriker. Han skriver fast om teknologi for Morgenbladet. Seneste bok: To Save Everything, Click Here.

Evgeny Morozov

Skriver om teknologi for Morgenbladet. Seneste bok: To Save Everything, Click Here: The Folly of Technological Solutionism. Født 1984, er fra Hviterussland.