---
Hele Norge snakker
---
Lurer du på hva som egentlig er så urovekkende med at Donald Trump bruker uttrykket «fake news»? Skjønner du hvorfor noen bekymrer seg for at begrepet «mainstream media», eller «MSM», har sneket seg inn i den norske samfunnsdebatten? Da vil du nok få en aha-opplevelse dersom du besøker Deutsches Historisches Museum i Berlin og går til avdelingen som dveler ved mellomkrigstiden. I dette intense universet, også kalt Weimarrepublikken, hadde det politiske sentrum brutt sammen. Dagsordenen ble satt av de politiske fløyene – nazister og kommunister. Tysklands borgere hadde ikke lenger en felles virkelighet å forholde seg til, og det fantes knapt grenser for hva propagandaen kunne «informere» om.
Vi vet hvordan det gikk, og det er like opplagt hvorfor nettopp Tyskland, med sin dyrekjøpte historiske erfaring, nå leder an i kampen mot populisme og polarisering. I fjor tok ukeavisen Die Zeit initiativ til et prosjekt kalt «Tyskland snakker», hvor leserne fikk tilbud om å møte meningsmotstandere ansikt til ansikt. Flere tusen responderte ved å besvare fem politiske spørsmål på et nettsted, slik at et dataprogram kunne koble dem opp mot folk som svarte helt annerledes og bodde på samme postnummer som dem. Deltagerne var selv ansvarlige for å arrangere møtet – gjerne på en nabolagskafé.
Evalueringen bekreftet arrangørenes håp. Folk som er uenige med hverandre, opptrer mer sivilisert, tolerant og lydhørt overfor hverandre når de møtes fysisk i stedet for på en debattråd i sosiale medier.
Nettgiganten Google fikk med seg hva Die Zeit gjorde, og besluttet å sponse en utvidelse av prosjektet. I år er hele elleve tyske mediehus med på en ny runde, inkludert allmennkringkasteren ARD. Medier i stadig flere europeiske land kaster seg på, og Morgenbladet brakte initiativet hit etter et besøk hos Die Zeit i fjor. Vi har nå fått med Dagens Næringsliv og NRK til å gjennomføre « Hele Norge snakker», i første omgang med et pilotprosjekt til høsten – og er spente på hvordan dette fungerer i en norsk kontekst.
En av utfordringene er å identifisere de politiske spørsmålene som virker mest splittende her til lands. Innvandring er et opplagt tema, som ellers i Europa. Rovdyrpolitikken er mer særnorsk. Men til syvende og sist er det deltagerne selv som bestemmer hva de skal diskutere. Vårt viktigste bidrag blir å sørge for at de som møtes ikke bare er uenige om en enkeltsak, men at de har politiske oppfatninger som skiller seg fra hverandre på et mer generelt plan.
Det er ikke lett å vurdere i hvilken grad politisk polarisering er et problem i Norge. Men vi ser bekymringsverdige utviklingstrekk som taler for at samfunnsdebatten endrer karakter i negativ retning også her.
Personer som har stått frem i offentligheten med standpunkter som enkelte oppfatter som kontroversielle, har opplevd grove angrep og trusler i sosiale medier. Det er god grunn til å tro at flere er blitt skremt fra å delta i det offentlige ordskiftet på grunn av dette.
Etableringen av nettsteder som Document og Resett vitner om at betydelige miljøer har etablert sine egne medieuniverser, i eksplisitt opposisjon til de tradisjonelle arenaene for nyheter og debatt. At noen gamle grinebitere isolerer seg slik, kan vi nok fint leve med, mer utfordrende blir det hvis de skulle utvide sin leserkrets, spesielt blant unge mennesker.
Disse utviklingstrekkene gir ingen grunn til å idyllisere fortiden. Folk er blitt banket opp for sine meninger i uminnelige tider, og mediebildet var ikke akkurat synkronisert i den lange perioden da partipressen dominerte. Å kjempe for en sunn, inkluderende og nyansert samfunnsdebatt er nok en evig utfordring.
Blant de trekkene som gjør vår tid spesiell, er de stadig svakere fellesarenaene for offentlig ordskifte. Særlig mange unge får nå sine nyheter hovedsakelig fra sosiale medier, noe som reflekteres i at Dagsrevyens seere blir eldre og eldre. I 2016 ble det kjent at hele 90 prosent av seerne til Norges viktigste nyhetsprogram var over 40 år.
Oppsplittingen av mediebildet kan riktignok være en positiv kraft når det innebærer større mediemangfold. Det problematiske er primært knyttet til medienes standarder, som deres sannferdighet, samt faren for etableringen av såkalte ekkokamre, hvor det dannes sub-offentligheter der folk utelukkende eksponeres for mennesker som tenker som dem selv. Flere studier har vist hvordan dette kan lede til mer polarisering og radikalisering.
Vi tror at politisk engasjerte mennesker er en av samfunnets største ressurser.
Fraværet av sterke fellesarenaer er et tungt argument for å nå direkte ut til folk flest hvis man vil gjøre en innsats for å styrke det offentlige ordskiftet. Flere aktører er allerede involvert i slikt arbeid, som når Nasjonalbiblioteket og Fritt Ord støtter biblioteker rundt om i landet som arrangerer politiske debatter – gjerne med lokale saker på dagsorden.
Aller viktigst er det å nå de unge. Undervisningsmaterialet som brukes i skolene, har fortsatt mangler når det gjelder kildekritikk. Mange lærere klør seg i hodet når elevene spør hvordan de skal vite om et nettsted er pålitelig eller ikke. Enkelte skoler har i de senere årene begynt å arrangere debattkonkurranser, hvor idealet er at de unge i praksis skal få lære verdien av å ha «de beste» argumentene. Men altfor få tilbys et slikt opplegg i dag.
«Hele Norge snakker» er vårt bidrag i dette omfattende arbeidet. Vi tror at politisk engasjerte mennesker er en av samfunnets største ressurser. Det store flertallet er, til forskjell fra politikere, mediefolk, konsulenter og så videre, ikke betalt for å diskutere samfunnsspørsmål i arbeidstiden. Mange av dem opplever heller ikke at de er del av et Facebook-nettverk hvor det er mulig å ha virkelig gode og grundige debatter. Å få muligheten til å møte en fremmed meningsmotstander ansikt til ansikt kan derfor være en spennende utfordring.
Målet er definitivt ikke at folk skal bli enige. Det vi ønsker at flest mulig skal erfare, er helt grunnleggende mekanismer som ikke har like gode levekår i sosiale medier:
• Din meningsmotstander er et menneske, akkurat som deg.
• Det dere er uenige om, er bare en del av dette mennesket, slik det bare er en del av deg.
• Det er lettere å lytte til hva motstanderen faktisk sier, og kanskje få nyansert egne standpunkt, i en slik setting. En av årsakene til at Die Zeit først tok initiativet, var forskning som viser at folk ikke skifter mening av å lese en avis eller se på tv, de må møte noen ansikt til ansikt for å bli påvirket.
• Når meningsmotstandere fremstår mer menneskelige, og når du får mer forståelse for deres standpunkter, er du mer immun mot politiske krefter som ønsker å splitte samfunnet i «oss og dem».
Sjansen for at noen møter blir mislykkede, og at slike erfaringer uteblir, må selvfølgelig medregnes. Vi har ingen mulighet til å sile deltagerne slik at bare de mest forsonlige, tolerante eller forståelsesfulle møter opp. Det er forståelig at noen lar være å registrere seg fordi de frykter å møte en påståelig hissigpropp – det som kan være en ekstra motivasjon for enkelte, kan oppleves ubehagelig for andre. Men muligheten til å møte en interessant person, og til å få utvidet egne perspektiver, er nok betydelig større.
Ettersom vi oppfordrer alle til å velge et offentlig møtested, som en nabolagskafé, er du like trygg som om du kom i debatt med en tilfeldig kafégjest. Du og debattpartneren får heller ikke utlevert annen kontaktinformasjon til hverandre enn en e-postadresse.
Det blir spennende å se om slikt opplegg kan fungere i Norge. Vi er ikke et folkeferd som er berømt for suverene konversasjonsevner i møte med fremmede, og inntil nylig var det bare i storbyene det fantes kafeer. Men i Donald Trumps tid vet vi nok bedre enn noensinne hvor viktig det er å beholde et fellesskap som strekker seg på tvers av interessemotsetninger. Ved å delta i «Hele Norge snakker» bidrar du til at vi fortsatt skal ha det slik.
Mer informasjon om prosjektet, og mulighet til påmelding, kommer i Morgenbladet senere i høst.