Ytterpartiene øker oppslutningen i høstens valg, men de kan skyve makten fra seg, skriver Aslak Bonde.

Lokalvalg er alltid kjedeligere enn stortingsvalg fordi de «bare» fører til maktskifte i kommunene og regionene, og ikke i storting og regjering. I lokalpolitikken fattes det mange vedtak som har direkte betydning for deg og meg, men det er i rikspolitikken de mest vidtgående og konsekvensrike beslutningene fattes.

Høstens lokal- og fylkestingsvalg blir likevel usedvanlig spennende, fordi meningsmålingene varsler så store velgerbevegelser. Slik det ser ut nå, vil valget 9. september bli en seier for partiene på ytterfløyene – de som i størst grad tar avstand fra de etablerte politiske partiene. I så fall kan det fastslås at Norge er preget av de samme valgvindene som blåser i USA og mange europeiske land.

Innen valgdagen kan vinden ha løyet, men når valgkampinnspurten starter i august, er det ingen som kan være sikre på at det vil skje. Det igjen betyr at politikerne i ukene før valget må svare på helt nye og vanskelige spørsmål om samarbeid og allianser. Høyre i de store kommunene må fortelle om de vil gi bompengemotstanderne gjennomslag for å sikre makten. Arbeiderpartiet vil måtte svare på bastante krav fra Rødt om blant annet rekommunalisering av offentlige tjenester.

Og det er her det store paradokset melder seg: Nettopp fordi Rødt og FNB (Folkeaksjonen nei til mer bompenger) høyst sannsynlig gjør gode valg, kommer de til å skyve makten innover mot sentrum. Logikken er som følger: De to partiene blir så store at de føler at de må gi velgerne noe igjen for stemmene. I forhandlingene om ordfører og byråd, som kommer rett etter valget, kan de ikke ta til takke med knapper og glansbilder. Samtidig har partiene såpass radikale krav at det vil være vanskelig for Høyre og Ap å gi etter. Da vil de heller søke å lage allianser i sentrum eller med de mest moderate partiene på den andre siden av skillelinjen mellom rødt og blått.

Mange steder kommer Miljøpartiet de Grønne (MDG) også til å bli så store at de ikke bare kan vippe makten, men også kreve sentrale posisjoner. MDG er også radikalt, men på en annen måte enn Rødt og FNB. Både Høyre og Ap vil gå i samme retning som de grønne – det er aller mest MDGs kompromissløshet og krav til høyt tempo som gjør at partiet sees på som ytterliggående. Det igjen betyr at de to tradisjonelle styringspartiene lettere kan samarbeide i grønn retning enn med henholdsvis FNB eller Rødt.

I Oslo nådde MDG en foreløpig meningsmålingstopp i forrige uke da over 16 prosent av de spurte sluttet seg til partiet. I den samme målingen fikk FNB tett oppunder 8 prosent og Frp 5. Dermed oppsto det en rekke nye mulige samarbeidsscenarioer.

En relativt sterk bompengeliste vil antagelig stille krav som Høyre ikke kan innfri. Høyres samarbeidspartner i Oslo, Venstre, kan helt sikkert ikke si ja til dem. Frp er i konkurranse med FNB og vil heller klistre seg til det partiet enn til Høyre. Dermed kan et kvart århundres borgerlig samarbeid i hovedstadspolitikken være historie. Samtidig er MDG blitt så stort at det kan få flertall sammen med Høyre og Venstre. Det kan oppstå en konkurranse mellom Ap og Høyre om å tekkes MDG.

I utgangspunktet skulle man tro at Ap i Oslo lett vil vinne den konkurransen – partiet har samarbeidet godt i byråd med MDG i fire år. Samtidig ser Rødt ut til å gjøre et så bra valg at Ap er nødt til å ta med seg partiet på laget. Rødt er imot bompenger, og er generelt opptatt av andre ting enn klima. Ap vil kunne ende i en meget krevende spagat. Dessuten skal man ikke se bort ifra at Høyre er ekstremt sugne på å ta tilbake makten i hovedstaden, og derfor vil gå langt for å imøtekomme MDG.

Da miljøpartiets to talspersoner holdt pressekonferanse tirsdag, avfeide de alle slike scenarioer ved å vise til partiets talsperson i Oslo. Lan Marie Berg har tidligere vært krystallklar på at hun vil fortsette samarbeidet med Ap. Raymond Johansen fra Ap og Eirik Lae Solberg fra Høyre har også uttalt seg slik at det er utenkelig at det vil oppstå nye allianser i hovedstaden. Men det var før den siste sjokkmålingen. Kommer det tilsvarende målinger rett etter ferien, er det sannsynlig at uttalelsene både fra den ene og den andre blir moderert.

Det nye politiske landskapet som kanskje åpner seg endrer ikke bare betingelsene for Høyre, Ap og MDG, men også for de andre partiene. Venstre og KrF kan oppleve at bompengelistene nå presser Frp til å spisse bilpolitikken sin i så stor grad at det til slutt blir umulig å samarbeide med partiet. Dersom Høyre fortsetter å være tro mot Siv Jensens parti, kan det som er igjen av de to sentrumspartiene ende opp i samarbeid mot venstre i nesten alle de kommunene der de er representert. Det kan i neste omgang få følger for rikspolitikken.

Og SV? Partiet kommer i en skvis mellom Rødt og Ap som det slett ikke vil være lett å være i. Dersom Ap forsøker å få med seg SV på et forpliktende samarbeid som de utelukker Rødt fra, blir Audun Lysbakkens parti sårbart for angrep fra venstresiden. SV vil igjen kunne få omdømmet det hadde under den rødgrønne regjeringstiden: Det snille partiet som ga Ap makt, men som ikke hadde styrke til å kreve nok gjennomslag for egen politikk.

Aslak Bonde

Frittstående politisk analytiker. Fast kommentator i Morgenbladet.