Krig for alle pengene

Norge skal fly i front i den forlengede bombingen av Libya. Operation Odyssey Dawn – den største norske krigsoperasjon siden andre verdenskrig, med den forskjell at vi nå er i angrep, ikke forsvar – er ikke noe storting og regjering finner verdt å diskutere. For amerikanske politikere derimot, er Libya-krigen et åpent kontroversielt tema. Nylig krevde Kongressen en detaljert rapport fra Det hvite hus om Libya-krigen innen 14 dager. Demokraten Dennis Kucinichs gikk så langt som å ville trekke ut alle militære enheter øyeblikkelig – forslaget ble nedstemt, men fikk hele 148 stemmer. Det er en krigskritikk i amerikansk politikk som vi ikke er i nærheten av her i landet.

Samme fordragelighet gjelder kjøpet av jagerflyet Joint Strike Fighter. I USA er det heftig debatt om F-35 flyets svakheter, både i riksrevisjonen og kongressen. Men i Norge går forsvarsminister Grete Faremo rett på, samme hva hun støter på. Hvorfor er akkurat Norge så selvsikre og enfoldige i militærpolitikken? Sannsynligvis fordi dette ikke er selvstendig tenkt fra starten av. En kort rekapitulasjon:

Det finnes tre konkurrenter om et oppdrag. Den ene trekker seg raskt med den begrunnelsen at konkurransen er fikset. Av de to som står igjen velger oppdragsgiver en vinner, fordi taperen blir for dyr. Taperen sier også da at prosessen var et spill for galleriet. Slik dårlige tapere gjør. Men egentlig: hvordan ellers skal man tolke Norges insistering på Lockheed Martin? Jas Gripen-flyet hadde en pris på 20 milliarder kroner, garantert av den svenske staten. JSF hadde et «prisanslag» på 18 milliarder, som ingen eksperter trodde på. Når Faremo presenterer tidenes skandale – prisen er nå 72 milliarder – og nekter å ta en reell debatt, er det bare å konstatere at Norge spiller den nyttige idiotens rolle. Struttende pågangsmot kombineres med manglende erfaring.

I sin iver etter å komme USA og Nato i møte, forplikter Faremo oss til hele pakken ved å bestille fire treningsfly til 2016. Amerikanerne kan først ta dem i bruk i 2018. Som forsvarsanalytiker John Berg sier: At Norge skal ta ledelsen i verdenshistoriens største våpenprosjekt er helt absurd.

Og paradoksalt nok: det USA som Norge ivrer for å komme i møte, finnes ikke i dag. Joint Strike Fighter er utviklet for bombing, USA viser sunn krigstrøtthet. Norge kjøper fly som ville passe Sarah Palins utenrikspolitikk.

Den sentrale statsviteren Henrik Thune forsøkte for noen år siden å ta oppgjør med den norske uselvstendigheten i utenrikspolitikken. Thune mente at Norge på 2000-tallet var i ferd med å forlate de beste sidene ved den, og vende tilbake til tiden der «allianselojalitet» til USA styrte politikken.

I dag er Thune en av Jonas Gahr Støres mest betrodde medarbeidere. SV i regjering er like kraftløst i forhold til Libya-krigen som til jagerfly. Opposisjonen pirker på småting, men kan ikke fylle rollen sin, ettersom regjeringen selv fører høyrepolitikk etter beste evne. Norge vil få verdens mest kampflytunge forsvar. Enigheten om dette gjør oss dummere og farligere for hver dag som går.

Systemet og Treholt

Gjenopptagelseskommisjonen overrasker igjen ved ikke å åpne ny rettsprosess. Enten har Treholts advokat Harald Stabell i for stor grad fått dominere vårt bilde av saken, eller – en mulighet pressen sjelden nevner – så har «systemet», ved Gjenopptagelseskommisjonen – gjort en grundig og uhildet jobb. Hvis dette er tilfellet trenger det en bedre pressetalsmann enn polemiske innlegg fra gamle aktorer i Treholt-saken.

LL