La kirken være kirke

«Et asylmottak for reaksjonære lutheranere». Slik karakteriserte pater Kjell Arild Pollestad den konservative St. Olavs menighet i Oslo da han ble intervjuet i NRKs program «Viggo på lørdag» sist helg. Karakteristikken er interessant, fordi den understreker en tendens som blir mer og mer tydelig: Den norske kirke er i utakt med den konservative grasrota i egen organisasjon. Når Agderbispen og nåværende preses i bispemøtet Olav Skjevesland påkaller respekt for det kirkelige demokratiet i avgjørelsen om hvor den nye, faste preses – en 12. biskop – skal ha sete, gjør det ikke nevneverdig inntrykk. Hvilket demokrati?

Sist fredag ble det endelig avgjort: Den ledende biskopen knyttes til Nidaros og ikke til hovedstaden, slik Skjevesland og et flertall av biskopene anbefalte. Det er riktig, slik en tilnærmet samlet presse har påpekt, at regjeringens avgjørelse innebærer en «overkjøring» av kirkens formelle beslutningsprosesser. Og det er noe komisk ved at også en sak om kirkens interne organisering i Norge ender opp som en lokaliseringsdebatt. Det er ingen grunn til å gratulere Liv Signe Navarsete og Senterpartiet med denne siste seieren for det urnorske hovedstadshatet. Arbeiderpartiets Helga Pedersens henvisning til tradisjonen for å bruke offentlige verv som virkemiddel i distriktspolitikken forteller mest om manglende interesse for saken. De færreste på utsiden av kirkepolitikken er i stand til å gjøre rede for presesembetets rolle og funksjon.

«Primus inter pares», det vil si «den fremste (første) blant likemenn». Uttrykket anvendes, ifølge bispemøtet og kirkerådets utredning, om den som er anerkjent som leder eller talerør for en gruppe, uten at det er formalisert og uten annen myndighet enn den som følger av vedkommendes anerkjennelse i gruppen. Det nye med utnevnelsen av Skjeveslands etterfølger, er at presesfunksjonen går fra å være et tillitsverv til å bli et fast embete. Preses rolle som talsperson i mediene understrekes som et argument for at stillingen bør legges til Oslo. Gjennom å være tilgjengelig for hovedstadspressen skal preses «personifisere kirkeledelsen på en sterk måte». Å personifisere kirkeledelsen er en ting, å være talerør for en gruppe er noe annet. Hvem taler kirkeledelsen på vegne av?

Grunne politiske motiver til tross: Alle som er skeptiske til statskirken og som mener at kirken bør stå på egne ben jo før jo heller, må støtte plasseringen av preses i Nidaros. Hva skal vi med et talerør som ikke gjør noe annet enn å henge i departementskontorene? Nidarosdomen er i kraft av sin nasjonale historie og internasjonale funksjon som pilegrimsmål, et naturlig sentrum for en hellig og alminnelig kirke, i god armlengdes avstand til statsmakten. Og hvis man trenger forbilder for sterk, personifisert kirkeledelse, er det bare å se på den katolske kirkens biskop i Oslo, Bernt Eidsvig. Hvis det er en person som har stått oppreist i stormen om kirkens sakramenter de siste ukene, så er det han. Protestantene i statskirken har noe å lære av katolikkene, om selvstendighet og uavhengighet.

MKS