LO på nigeriansk

– Nigeria er Afrikas mest folkerike land og en av verdens viktigste oljeprodusenter, kjent for terrorgruppen Boko Haram og massive miljø-ødeleggelser i oljeregionene i sør. Mye å ta tak i, men du valgte landets fagforeninger?

– Jeg er interessert i fagforeninger, uansett land, fordi jeg er interessert i hverdagspolitikk og mulighet for påvirkning. Og jeg tenkte det var spesielt interessant i et land som Nigeria, som ellers er kjent for alle de andre tingene – militante grupper og sinte, unge menn med våpen. Hvis jeg kan si at fagbevegelsen gjør en forskjell der, i et land der alle antagelser og teorier tilsier at den ikke gjør det, ja – da!

– Mange av verdens petrostater har til felles at de er ekstremt klassedelt, med en liten, rik elite langt fra folk flest. Hvor passer fagbevegelsen i et slikt system?

– Tallenes tale er grei – det er ekstrem ulikhet i Nigeria. Men innenfor det fungerer faktisk fagbevegelsen som en slags motmakt. Akkurat nå holder de på med minstelønnsforhandlinger.

– Jøss.

– Ja da. Den nigerianske staten er ikke nødvendigvis så god på oppfølgning av egne lover, for eksempel utbetaling av minstelønnssatser. Da har fagbevegelsen hatt en helt reell rolle. Det er jo relativt – den kan virke som bremsekloss, men den har ikke klart å styre politikken.

– I 2012 forsøkte staten å ta bort nigerianernes bensinsubsidier. Det var vel omtrent like populært som å ta bort bileierfordeler her i Norge?

– Jeg tror faktisk det er mindre populært. I Norge har man jo en velferdsstat som fungerer. I Nigeria har de ikke det. Det er de få og eliten som sitter igjen med fordelene fra oljen. Avvikling av bensinsubsidier har vært en trend i verden, de blir sett på som ineffektive og miljøfiendtlige. Mens i Nigeria blir subsidiene sett på som en rettighet og et velferdsgode fra oljen. Så kravene i 2012 var betinget: Få på plass en nedstrømsindustri og andre goder, gi oss helse, utdanning, infrastruktur. Men inntil staten leverer varene, så ikke ta subsidiene.

– Hvilken rolle spilte fagforeningene i protestene?

– Fagbevegelsen var i ledelsen. Den har mulighet til å mobilisere sosialt og kan rett og slett stoppe økonomien, gjennom streik. Det skjedde i 2012, transport ble stoppet, den økonomiske aktiviteten var effektivt lammet. Og fagbevegelsen har tilgang til forhandlinger. Jeg argumenterer for at i et land som Nigeria, med relativt dårlige betingelser for medborgerskap og demokrati, bekrefter fagbevegelsen folks rett til å delta – gjennom protester og forhandlinger – og dermed begrenser den myndighetenes handlingsrom på demokratisk vis.

– Klassisk marxisme, liksom?

– Nja, grupper har jo alltid organisert seg i samfunnet. Men i Nigeria, som i mange andre land, har man forsøkt å ødelegge slik organisering, særlig av arbeidere, fordi de har makt.

– Hadde fagbevegelsen vært like mektig om økonomien ikke var så ensporet?

– Altså, norsk økonomi er ikke spesielt ensporet, men fagbevegelsen står minst like sterkt her. Det monoøkonomien gjør, er å gi oljeforbund en spesielt viktig rolle. I et land med mellom 180 og 200 millioner innbyggere, kan 35 000 oljearbeidere i prinsippet stoppe alt.

– Hvordan gikk det i 2012, vant de?

– Altså, vant og vant. Ja, de fikk gjennom en avtale og subsidiene ble beholdt. Men bensinen var dyrere etter protestene enn før. Det var en del som mente at fagbevegelsen landet en avtale med presidenten for tidlig. Jeg argumenterer for at den hadde uttømt sitt handlingsrom. Men det er litt typisk – forhandler du, blir du klandret for kompromisser.

Hanne Østli Jakobsen

Forskningsjournalist, skriver om vitenskap, teknologi og samfunn. Ta gjerne kontakt på Signal: @hanneostlijakobsen.86.