Logikk og empati

I ukens essay i Morgenbladet skriver forfatter Siri Hustvedt om en flyreise der hun havner ved siden av en nevrolog. De snakker først om Alzheimers sykdom, og han spør henne hvilken bok hun har i fanget. Hun viser ham boken, hvorpå han spør: «Hvem er Kierkegaard?» Hun spør videre om hans tanker om speilnevroner (altså nevroner i hjernen som speiler handlingen til andre mennesker, ved å forberede den samme handlingen). «Hva er speilnevroner?» spør Hustvedts medpassasjer videre.

Spesialisering gjør samtale vanskeligere. Og vi trenger samtaler, på tvers av faggrenser og politiske skillelinjer, over klasseskiller og landegrenser.

Nylig vedtok Unge Høyre Akershus å fjerne ex.phil., dette første møtet med akademisk tenkning som har en tendens til å gi varige minner og mén. Lederen i Bærum Unge Høyre, Mathias Opdal Weseth, skriver i Aftenposten er det nå er på tide å «avskaffe 400 års arroganse». Ex.phil. er fra en tid der universitetsutdannelse skulle skille de rike og mektige fra resten av befolkningen, mener han. Og det er svært frustrerende å bruke et helt semester på dette generelle studiet når man skal spesialisere seg «innenfor noe helt annet».

Å si at dannelse er ekskluderende var riktig før i tiden, da klassisk dannelse (piano, latin) var markør for en elite, som så kvinner, arbeidere og minoriteter som ikke-tenkende vesener. Men denne oppfatningen av dannelse er blitt en slags borgerlig klisjé, på linje med krystallysekronen.

Det er vel heller motsatt – dannelsen fungerer mer inkluderende enn ekskluderende. Når dagens spesialiserte eliter fristes til vitenskapelige, teknologiske og økonomiske sololøp, er det dannelsen som holder dem igjen i storsamfunnets hensyn. Det tilhører dannelsesidealet å tenke allmennytte, ikke egennytte. Poenget med dannelse er jo fellesreferansene: Hva skal vi ellers drive inkludering, integrering, utjevning gjennom? Noen ting må alle vite for å forstå samfunnet man inngår i: «I Norge er 9. april ikke hvilken som helst dato. Gullkalven er ikke en variant av Norsk Rødt Fe. […] Peer Gynt er ikke sommeravløseren på Gjendesheim. Skrik er ikke en karnevalsmaske. Ibsen ikke en ringvei eller et parkeringshus», skrev Gudmund Hernes i Morgenbladet i januar 2016. Han skrev om norskfaget i skolen – i ex.phil. er referansene fra europeisk vitenskapshistorie, men poenget er det samme på høyere nivå. Vi må dele viten for å dele mening – kunnskap skaper fellesskap.

Ordskiftet de siste årene er blitt mer polarisert. Det beskrives som en «kulturkrig» mellom «moralske stammer» som ikke lytter til argumenter, men gjenkjenner hvem man skal like på Facebook. Derfor bør universitetene styrke det unike fellesverktøyet som ex.phil. er. Flere, blant annet Ivar Staurseth i Minerva, tar til orde for å styrke satsingen på logikk, en disiplin alle forbinder med faget («Mor Nille er en Sten»). Dette er et godt innspill, hvis det er blitt slik at ex.phil. må bevise sin relevans for samtiden. Kjennskap til logikk lærer oss til å skille usaklighet og gode argumenter, om de kommer fra meningsfeller eller -motstandere.

Felles referanser er som speilnevroner, de gjør oss i stand til å lese hverandre bedre. Å interessere seg for andres fag er i bunn og grunn å interessere seg for andre mennesker. Slik handler diskusjonen om dannelse egentlig om empati, og det er ikke utdatert.

LL