Midlertidig liv

1,5 millioner streiket denne uken og arbeidsminister Robert Eriksson ble buet ut foran Stortinget. LO, Unio og YS truet med å bryte trepartssamarbeidet, noe som «sjokkerte» NHOs Kristin Skogen Lund. Hvis LO er villig til å bruke et så kraftig virkemiddel som storstreik, sa hun, hva skal de gjøre hvis det virkelig gjelder? Aftenposten er enig; LO driver «overspill». Og hva skyldes den kraftige reaksjonen egentlig. Er ikke dette, for å bruke Erikssons egne ord, «moderate oppgraderinger» av arbeidsmiljøloven?

Bare hvis man befinner seg utenfor tid og sted. Regjeringen vil liberalisere arbeidsmiljøloven – likhetsnorges mest potente verktøy – i et kriserammet Europa. Erikssons viktigste forslag vil gjøre det mulig for arbeidsgiver å ha 15 prosent av arbeidsstokken sin på midlertidig basis. Det regjeringen sannsynligvis ikke har skjønt, er at bare ordet midlertidighet er nok til å få alle varsellamper til å blinke for vanlige norske arbeidstagere.

Midlertidighet er fremste kjennetegn ved det globaliserte arbeidslivet, som forutsetter en mobil arbeidsstokk av timesansatte, deltidsarbeidere, vikarer og innhoppere. Det var på 1980-tallet at store deler av befolkningen begynte å miste det permanente forholdet til arbeidslivet. Den tradisjonelle arbeiderklassen, med sine faste rammebetingelser, ble raskt krympende og en ny klasse, som kalles prekariatet av professor i utviklingsstudier Guy Standing fra universitetet i London, fosset frem. Selve ordet prekariatet stammer fra de to ordene prekær, altså kritisk og proletariat. For disse er bare midlertidigheten permanent. De jobber gjerne med service, renhold, transport, IT, handel, bygningsarbeid, eller omsorg, og ingen arbeidsgiver har økonomisk interesse av å gi dem fast arbeid. Standing mener han beskriver den største endringen av arbeidsmarkedet på hundre år. Prekariatet i dagens Europa har ikke noe tillitsforhold til arbeidsgiver eller fagforening, og de mangler klassebevissthet.

Selv om Norge har et regulert arbeidsliv er vi selvsagt en del av denne virkeligheten. Slik det ofte er, skildres stemningsskiftet først i litteraturen og kunsten. De første dryppene av slike virkelighetsbeskrivelser finnes for eksempel i debatten om «De Manuelle» i Morgenbladet i høst og i Kristian Lundbergs Yarden. Regissør Pia Maria Rolls nye dokumentariske oppsetning Ses i min nästa pjas er også et sterkt uttrykk for prekariatets fremvekst. Her forteller sykepleier Birgit Berg om «ønsketurnusen», som Adecco kalte det – der pleierne jobbet åttitimers uker uten overtidsbetaling, og rørlegger Claudio Manuel Leiva Espinoza forteller om arbeidsinnvandreres hverdag med skader, utpressing og 40 kroner timen.

Dette er bakteppet. Ukens storstreik var en protest mot selve retningen regjeringen signaliserer. Robert Eriksson kan insistere på at endringene er moderate og små til han blir blå i ansiktet. Problemet er at regjeringen ikke er tydelig på hvor den vil og Eriksson klarer ikke sannsynliggjøre at liberalisering og styrkning av arbeidsgiverne er rett medisin.

LO på sin side har en egen interesse i å gjøre dette så stort som mulig. I fremtiden må fagbevegelsen klare å fange opp prekariatet – uansett etnisk bakgrunn. Dette er en klasse som ikke føler seg representert av de klassiske politiske partiene og heller ikke av fagbevegelsen. Standing mener det er i denne gruppen at Jobbik og Gyllent daggry, Front National og Sverigedemokraterna henter sine store velgerskarer. En klassisk norsk linje vil være å lage en politikk som gjør det mulig å rekruttere disse inn i fagbevegelsen og i sosialdemokratiet. Dette er perspektiver regjeringen gjerne kan ta innover seg.

Hvis Norge kan bli et eksempel på at fagbevegelsen taler prekariatets sak, kan dette vise vei for andre land i finanskrisens Europa.

LL