Nei til atomvåpen

Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann Morten Høglund fortjener gehør når han på Frps landsmøte advarer USA mot å bombe Iran. Han har rett i at verdenssamfunnets håndtering av Irans kjernefysiske oppbygning er dagens mest brennbare sikkerhetspolitiske spørsmål. Og han understreker at en av mange gode grunner til å gå imot militærmakt, er at “Iran vil kunne gå til motaksjon, ikke mot USA, men mot Israel. Det vil sette Midtøsten i brann”. I USA diskuteres det nå åpenlyst å krenke et tabu som var vart i over 60 år: bruk av atomvåpen, såkalte mini-nukes – mot Iran. USA har gjort det før, og kan ville det igjen: ty til et onde for å hindre et påstått større onde. Det er lov å være redd.

I dagens avis presenterer Morgenbladets kommentator Stein Tønnesson et mørkt scenario for følgene et angrep på Iran kan få for verdensøkonomien. “Vi historikere har en hang til pessimisme,” skriver Tønnesson. Det er vel fordi de ikke glemmer like lett som oss andre. En som heller ikke glemmer så lett, er Hans Blix, FNs nå pensjonerte våpeninspektør. Han sier at det som nå skjer med Iran, gir ham en følelse av déjà vu. Det bygges opp en indisiekjede uten beviser. Glemt er falske etterretningsrapporter foran invasjonen av Irak. Torsdag la USA, Storbritannia og Frankrike frem et krast forslag i FNs sikkerhetsråd som krever at Iran stanser all anrikning av uran. Russland og Kina vil ikke støtte sanksjoner, og ber om bevis for at noe av anrikningen er knyttet til et atomvåpenprogram. Slike bevis fant ikke atomenergibyrået i april. Blix’ følelse av déjà vu blir neppe mindre i ukene som kommer: USA kommer til å gå alene, sammen med Israel, eller mest sannsynlig bygge sin egen koalisjon mot Iran. Uansett blir det uavhengig av det USAs FN-ambassadør John Bolton ser på som et impotent FN.

Den britiske forsvarsministeren John Reid har nylig uttalt at krigens folkerett er moden for endring, slik at retten til å gå til krig må utvides og suppleres med retten til forkjøpsangrep og eventuelt forebyggende angrep. Dette er skreddersydd som legitimering av et angrep mot Iran, og et ekko av USAs to revideringer av sin atomvåpendoktrine: Nuclear Posture Review (2002) åpnet for bruk av atomvåpen som "forebyggende selvforsvar", mens Doctrine for Joint Nuclear Operations (mars 2005) også legitimerer foregripende aksjoner mot stater som kanskje planlegger utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Er det noen som kan være i tvil om at ikkespredningsavtalen som forplikter USA til å ruste ned råtner på rot?

USA har med makt fjernet regjeringer i to av Irans naboland. “Se på Irak,” sa den iranske fredsprisvinneren Shirin Ebadi til Morgenbladet sist uke, “museene er ranet, industrien har forfalt og tusener av sivile har mistet livet.” Iran er i likhet med Irak blant verdens eldste og rikeste sivilisasjoner. Byen Esfahan, der et av atomanleggene ligger, er Irans vakreste by. De fantastiske bygningene Imammoskeen og Fredagsmoskeen er en del av verdensarven. Er det noen som unner Irans sivilbefolkning og den persiske kulturarven samme skjebne som deres naboer i Irak?

Nord-Korea (hevder at de) har Bomben. Pakistan har den. USA tar seg tid til diplomati overfor Nord-Korea (og har lovet å ikke angripe landet militært), mens man samarbeider med Pakistan i krigen mot terror. Iran er år fra en mulig Bombe. Det er ennå tid til diplomati. Men dette handler naturligvis om olje og geopolitisk kontroll, og det er skremmende å være vitne til. Jens Stoltenberg kan ikke unnlate å advare mot denne utviklingen når han omsider får innvilget sin visitt hos George W. Bush, fortsatt verdens potensielt farligste statsleder.

AvdH