Nesten president

Noe nær revolusjonerende skjedde i Frankrike søndag 23. april: To kandidater uten fotfeste i parlamentet, begge fra politiske bevegelser med minimal styringserfaring, fikk flest stemmer i første runde av presidentvalget og går videre til andre runde 7. mai. De neste to ukene støter to verdensbilder mot hverandre: Macron vil iherdig forsvare EU, Nato, FN, åpne grenser og internasjonalt samarbeid, mens Le Pen med stor kraft vil gå inn for å stenge grensene, oppløse eurosamarbeidet, svekke EU og samarbeide med Russland.

Den klassiske motsetningen i fransk politikk mellom høyre og venstre, er inntil videre oppløst. I stedet står nasjonalisme og globalisme mot hverandre. Vi gjenkjenner konfliktlinjen fra presidentvalget i USA og fra brexit-avstemningen i Storbritannia. Men i motsetning til disse valgene i fjor, ligger det globalt orienterte verdensbildet an til å vinne i den avgjørende runden.

Macron fikk 23,86 prosent av stemmene, mot Le Pens 21,43 prosent, viste resultatet da 97 prosent av stemmene var telt mandag morgen. En måling foretatt etter at resultatet var klart søndag kveld, viste at Macron vil vinne andre runde med 62 prosent mot 38 prosent for Le Pen. Han vil da bli tidenes yngste franske president, i desember i år fyller han 40 år.

Macrons suksess er oppsiktsvekkende. Han grunnla sin politiske bevegelse En Marche! (fremad!) 6. april i fjor, da han fortsatt var økonomi- og næringsminister i François Hollandes sosialistiske regjering. Før det var han en av Hollandes nære medarbeidere i Élysée-palasset, og med bakgrunn som finansmann var han kjent for å tilhøre den sentrumsorienterte fløyen i et parti han riktignok ikke var medlem av.

Da Macron ble statsråd i 2014, vakte det sterke reaksjoner på venstre fløy i Sosialistpartiet, hvor partiets senere presidentkandidat Benoît Hamon hørte hjemme. Hollande valgte Macron fordi den tradisjonelle, sosialistiske politikken etter to år ikke hadde gitt resultater i form av nye arbeidsplasser - hans viktigste valgløfte. Macrons oppdrag var å dra politikken i retning den som føres av sosialdemokratene i Skandinavia, det vil si et mer fleksibelt arbeidsmarked der utgiftene til pensjoner og trygd kuttes for å skape bedre balanse i statens regnskaper.

Macron begynte på den langsomme og helt nødvendige reformprosessen, blant annet ved å bidra til en ny arbeidslov. Ett av tiltakene her var å myke opp reglene for 35 timers arbeidsuke, som ble innført forrige gang sosialistene hadde regjeringsmakt, i 1998. Den korte arbeidsuken har gitt franske arbeidsgivere mye hodebry og tapte inntekter.

Gitt Macrons nære samarbeid med Hollande, som har vært en særdeles upopulær president, er hans suksess overraskende. Enda mer overraskende er den på grunn av hans unge alder og korte erfaring med fransk politikks mange intriger og irrganger. Så sent som i oktober i fjor fikk han kun 12-14 prosent oppslutning på meningsmålingene.

Han har utvilsomt greid å mobilisere nye velgergrupper, de EU-vennlige og sentrumsorienterte. Og han fylte et rom i politikkens sentrum som sto ledig da Sosialistpartiet valgte en fløykandidat og Republikanerne til høyre valgte en verdikonservativ kandidat. At denne kandidaten, François Fillon, så ble beskyldt for å ha beriket familien med offentlige penger, hjalp Macron ytterligere frem. Viktige høyrefolk, deriblant tidligere utenriksminister og statsminister Dominique deVillepin, valgte Macron i stedet for Fillon.

Le Pens hovedstrategi de neste to ukene blir å identifisere Macron med Hollandes mislykkede politikk. Hun kommer til å anklage ham for å nedvurdere fransk kultur og å holde landets grenser åpne for terrorister og annet pakk. På mange måter er han en ideell motstander, Le Pen kan fremstille seg selv som Jeanne d'Arcs arvtager, som den heroiske forsvarer av fransk uavhengighet, identitet og ære.

Men Le Pen har slitt i motbakke de siste to ukene før første valgomgang. Hun lå jevnt på 25-26 prosent oppslutning i målinger gjennom hele 2016 og frem til så sent som 5. april. Så ender hun altså på under 22 prosent. Det er ikke fordi meningsmålingene ikke har vært til å stole på, nedgangen var så absolutt synlig i de siste målingene før valget. Men nedgangen er resultat av at valgkampen har vært middelmådig, hun overbeviste ikke i tv-debattene, og hun kan ha tapt på at hun i sluttfasen hardnet til retorikken overfor terrortrusselen og innvandring.

Hun kan også ha tapt troverdighet på ikke å ha et konsistent økonomisk program. Hun skal kutte i statens astronomiske gjeld, men skal senke pensjonsalderen ned til 60 år og beholde 35 timers arbeidsuke.

Ifølge tv-stasjonen France 2s reporter på Le Pens valgvake, var hennes nærmeste medarbeidere skuffet over resultatet. I prosentvis oppslutning er det dårligere enn det Nasjonal Front har hatt ved de tre siste valgene i Frankrike. Men like fullt, over 7,6 millioner velgere stemte på Le Pen, og enda flere blir det den 7. mai.

Europa viktigste ledere, deriblant Tysklands forbundskansler Angela Merkel, er trolig lettet over av Frankrike med Macron forblir i EU-folden og til og med vil fornye innsatsen for det europeiske prosjektet. Men globalistene har en enorm utfordring: Le Pens velgere blir ikke borte. Avstanden mellom Paris-eliten og innbyggerne i slitne forstadsbyer eller fraflyttede landsbysamfunn, de store sosiale forskjellene, arbeidsledigheten, manglende integrering av fremmedkulturelle, alt det som har næret Nasjonal Fronts fremgang i over 30 år, blir jo ikke borte med seier for Macron.

«Oppgaven er enorm», sa Macron i sin takketale søndag kveld. Han var alvorstynget, nesten uinspirert, og snakket om både de neste to ukenes valgkamp og det som venter etterpå. Han første store utfordring, dersom han blir president, blir å skaffe seg et parlamentarisk styringsgrunnlag. «Det skal jeg begynne å bygge i morgen», sa Macron søndag kveld.

Det blir vanskelig nok. Om han skulle greie å danne en regjering på grunnlag av et velvillig flertall etter valget til nasjonalforsamling i juni, venter så de virkelig store løftene: Bare prøv å heve pensjonsalderen eller frata partene i arbeidslivet styringen med arbeidsledighetstrygden, som han har tenkt å gjøre. Vi vet hva som da skjer: Metroen står og demonstrantene går.

Men nå som både Republikanerne og Sosialistpartiet i tur og orden har prøvd å fornye og reformere, som de alle sier er nødvendig, og mislyktes, er det bare rett og rimelig at velgerne vil prøve ut noe helt nytt. Begge partier ligger nå nede for telling, Hamons sørgelige 6,35 prosent oppslutning er jo en katastrofe for Sosialistpartiet, som fortsatt sitter i regjeringskontorene.

Mange av partiets velgere har stemt på Jean-Luc Mélenchon, som fikk 19,62 prosent oppslutning, rett bak Fillon med 19,94 prosent. Mélenchon har drevet en god valgkamp, men står for en ytre venstre-populisme som på mange måter er like uansvarlig som den Le Pen har servert i form av høyrepopulistisk retorikk. Mélenchons resultat, som han selv var skuffet over, bærer bud om at tradisjonell sosialisme, en sterk stat med store utgifter på bekostning av privat kapital og investeringsvilje, appellerer til mange franskmenn. Nå som før blir det vanskelig å flytte Sosialistpartiet mot sentrum.

I Republikanernes leir vil ventelig ringreven Nicolas Sarkozy trekke i mange tråder, som han pleier, og entre scenen på nytt, kanskje med tanke på et nytt forsøk på å bli president om fem år.

Men nettopp Sarkozys mange år som partiets hovedaktør har bidratt til den krisen partiet nå er havnet i - det er på tide at det franske høyre finner frem noen nye koster, noen som ikke kan mistenkes for å bry seg mer om skreddersydde dresser enn om arbeidsledigheten. Den har ligget trassig på rundt ti prosent gjennom snart 40 år.

Ledigheten er bare en av mange problemer som venter Frankrikes neste president. Det er ikke utelukket at Macron kan komme til å lykkes med sine nødvendige reformer, han vet i hvert fall godt hva som trengs, og kan hende er det bra for fransk politikk at han som uavhengig sentrumspolitiker må søke kompromisser i parlamentet både til høyre og venstre. Det kan også hende at den politiske jyplingen har nok ryggrad til å demme opp for fordummende trumpisme og lepenisme. De neste fem årene i fransk og europeisk politikk blir i hvert fall ikke kjedelige.

Tove Gravdal

Journalist, kommentator og forfatter Seneste bok: «Ut av jungelen. Om fredsprosessen i Colombia» (2023).