Prosessens triumf

Det er full brann i roseleiren, og vi har for lengst fått forklart at «Giske-saken» kan bli til en «Støre-sak» der Jonas Gahr Støre til slutt må gå. Særlig i Dagens Næringsliv og VG har den fremtredende holdningen vært at Støre har vært for veik. Sistnevnte gikk like før jul langt i si at Støre godtok seksuell trakassering: «… partileder Jonas Gahr Støre mener det å påføre andre ubehag av seksuell karakter, ikke er alvorlig nok til å få noe mer enn relativt milde konsekvenser», skrev VG. Kun fordi Støre ikke handlet raskt og hardt, der og da.

Tempokravet i den politiske journalistikken er i ferd med å bli et demokratisk problem. Det er bra at medier har kraft til å «avsette» politikere gjennom god journalistikk – men at en døgnåpen adrenalinbransje skal få legge premiss for fremdriften er uholdbart. I Giske-saken ville en forhåndsprosedering fra Støre ha svekket rettsvernet, både til varslerne og den anklagede. Det ville definitivt også sendt partiet ut i verre kaos. Støre skal fremover bære et lass med sprikende staur, med fløyer i bitter strid. Når partilederen – til nå – har klart å skape ro, handler det nettopp om å være nøye med rutiner og rekkefølge. Støre presenterte beslutningen om at Giske skulle fratre som nestleder 16 timer før sentralstyremøtet, og har skapt seg rom for ledelse. Han har presisert at dette er hans beslutning, og dermed er det også bare han som kan kalle Giske tilbake.

Det blir destruktivt hvis pressen ikke kan akseptere at visse prosesser må være trege for å være ryddige. Uansett hva man måtte mene om Giske, må ikke ulike anklager sauses sammen, men behandles for seg. Varsleren må sikres konfidensialitet og den anklagede har rett til å motbevise anklagene. Begge parter må beskyttes, men varslervernet skal stå noe sterkere, noe Støre selv utla med følgende refleksjon: Det holder med 50,1 prosent sannsynlighet for at varslerens versjon skal betraktes som den sanne.

Henrik Thune, leder for Noref og tidligere Ap-rådgiver, ga for noen år siden en kraftig advarsel i boken Øyeblikkets triumf. Han mente vi kunne gå mot en styringskrise i Norge, fordi politikere ble distrahert til å halse etter mediene døgnet rundt. Vi trenger systematisk nytenkning for å løse de politiske utfordringene vi står overfor, men politiske ledere har ikke lenger mandat til å tenke – politiske apparater er rigget for å drive brannslukking i mediene.

Mediekommentatorer har i årevis klaget over Støres utydelighet, men Aps pressekonferanse på tirsdag viste først og fremst hans vilje til å definere sin egen virkelighet. Politikken – Pressen: 1–0.

Når øyeblikket triumferer mister både politikere og pressefolk evnen til å ha to tanker i hodet på en gang. Da får vi autoritære politikere som bare kan ytre seg i enstavelsesord. Dem har vi etter hvert nok av.

LL