Reklamasjonsrett i republikken

Ti dager har gått etter innsettelsen, og motstanden mot president Donald Trump vokser. Denne helgen har fredagens presidentordre skapt store demonstrasjoner, reaksjoner – og kaos på landets lufthavner. Ordren forbyr innreise for statsborgere fra syv land med muslimsk flertall i 90 dager. Den stopper også alle flyktninger fra alle land i 120 dager, og syriske flyktninger på ubestemt tid.

Trump er allerede en historisk upopulær president. Ifølge Gallups daglige telefonundersøkelser er det nå 51 % av amerikanerne som er misfornøyde med jobben presidenten gjør, mens bare 42 % er fornøyde. Det er riktignok vanlig med slitasje på presidentenes oppslutning, men at et flertall vender seg mot ham så fort er uvanlig: Det tok tre år for Obama, og nesten fire for George W. Bush.

Spørsmålet om hvordan man skal kvitte seg med en «feilvare», var langt fremme i pannebrasken på republikkens grunnlovsfedre. På grunnlovskonventet i 1787 argumenterte Benjamin Franklin for å ha en utvei:

De fleste republikanske senatorer og kongressmedlemmer slutter foreløpig lojalt opp om presidenten. Men dersom de på et tidspunkt skulle angre seg, finnes det to utveier.

Utvei 1: Det tjuefemte grunnlovstillegget

I 1967, fire år etter at den da sittende president John F. Kennedy ble skutt og drept, ble grunnloven endret. I tillegget klargjøres rutinene for å utnevne en ny president, som var uklart og forvirrende regulert i selve grunnloven.

Men nå er altså reglene relativt klare. Grunnlovstillegget har først tre viktige punkter som til sammen betyr at det må finnes en visepresident, og det går ikke an å overdra presidentskapet til noen andre.

Men i punkt fire finnes reglene for å avsette presidenten mot hans vilje. Det krever at visepresident Mike Pence og flertallet av regjeringens medlemmer erklærer at Trump er ute av stand til å utøve sin makt og utføre sine oppgaver (discharge the powers and duties of his office). Da blir visepresidenten umiddelbart fungerende president. Om presidenten mener han er i stand, men visepresidenten og flertallet i regjeringen står på sitt, blir det hele avgjort ved avstemning i begge kamrene av Kongressen. Det må skje innen tre uker, og det kreves to tredels flertall i begge kamre for å kaste presidenten.

Det er nok liten tvil om at begrunnelsen for å ta inn denne bestemmelsen først og fremst var tilfeller der presidenten ble så alvorlig syk, enten somatisk eller psykisk, at han ikke var i stand til å melde at han var ute av stand til å utføre embetet. Et annet scenario kunne være at presidenten ble kidnappet. Men regelteksten stiller ikke bestemte krav til årsak.

Det viktigste hinderet for at dette skal skje, er at regjeringen er utnevnt av Trump selv. At de skulle vende seg mot ham, ville være et høyst oppsiktsvekkende «kupp». Bestemmelsen har heller aldri vært brukt før.

Utvei 2: Riksrett

Grunnloven gir Kongressen rett til å stille alle som har et offentlig embete for riksrett, inkludert presidenten. Prosessen går i tre steg. Først må et medlem av Representantenes hus velge å sette i gang en sak. Saken blir behandlet på vanlig måte i Huset, og det kreves alminnelig flertall. Dersom den blir vedtatt av huset går den til siste steg – selve riksrettssaken.

Det er de 100 folkevalgte medlemmene av Senatet som utgjør juryen i riksretten. Medlemmer av Representantenes hus legger frem anklagen, mens den anklagede forsvarer seg, ganske likt en vanlig rettssak. Det føres vitner og bedrives utspørring.

Når saken er over, lukkes dørene mens senatet diskuterer. Domfellelse krever to tredels flertall, og medfører automatisk at presidenten mister embetet.

Prosessen har blitt brukt mot tre presidenter. Andrew Johnson og Bill Clinton ble begge stilt for riksrett av Huset, men frifunnet i Senatet. Richard Nixon valgte å trekke seg før det kom til votering i Huset, en votering han visste han kom til å tape. Nixon ble dermed den første presidenten som trakk seg fra vervet. Åtte andre har dødd før perioden var over.

Men Kongressens misnøye med presidenten er ikke i seg selv grunn til riksrett. For å dømmes må saken være bygd på at presidenten har begått et regelbrudd. For eksempel ble Bill Clinton stilt for riksrett (og frikjent) for å lyve under ed og å stå i veien for etterforskningen.

Grunnlovsteksten krever forræderi, bestikkelser eller det nær uoversettelige high crimes or misdemeanors. Den siste formuleringen var et kompromiss mellom det opprinnelige forslaget – å bare tillate riksrett mot forræderi og bestikkelser – og George Masons forslag om å ta inn det enda mer generelle «vanstyre» (maladminstration). High i denne sammenhengen betyr «som har med folk i høye posisjoner å gjøre». For eksempel er det ikke straffbart for mannen i gata å bryte en ed av den typen president Trump avla den 20. januar, men det er straffbart for en embetsmann.

Det er altså klart at det må finnes et regelbrudd, men det trenger ikke å være større enn at Trump begynner å bruke statens penger på å bygge murer, før Kongressen har vedtatt budsjettet, ifølge Alan Grayson, som var representant i Kongressen forrige periode. Også presidentordren som nekter menneskene som har strandet på grensen å snakke med advokat (se faktaboks) kan være grunnlag for en riksrettssak.

Sigve Indregard

Journalist. Førstedivisjonsspiller i curling.