Utvidelse av kampsonen

163 cm høye Joe Mangano skulle gjerne hatt flere folk i ryggen.

I elleve år har han driftet nettsiden «Support For The Short». Til tross for gode besøkstall, sliter han med å samle en bevegelse.

– Mange lave folk har ikke våknet. De lever i en illusjon om at høydediskriminering ikke eksisterer. Andre gjemmer seg. De tynges av skam og vil ikke definere seg som en del av en diskriminert gruppe.

– Hvordan diskrimineres dere?

– På arbeidsplassen får vi dårligere lønn. På sjekkemarkedet rakkes vi ned på. Kvinner skammer seg ikke engang over å si at de vil ha høye menn. Å sjikanere lave er sosialt akseptert. Presidenten mobber alle, men han slipper unna med å kalle Marco Rubio «Little Marco» eller Kim Jong Un «Little Rocket Man». Forestill deg overskriftene om han hadde sagt «svarte Ben Carson» eller «feite Chris Christie». Etablerte medier støtter denne mobbingen ved å se vekk fra den.

Hver tomme teller. Foruten å bruke en anselig mengde tid på å reposte høydesjikanerende twittermeldinger, så oppdater Mangano jevnlig nettsiden Support for The Short med podkaster, essay og forskningsrapporter for å bevisstgjøre folk om høydediskriminering.

Det finnes også rikelig med statistikk som berettiger internettaktivismen hans.

Et av de senere bidragene kommer fra University of Exeter, der forskere brukte geninformasjonen til 120 000 briter til å se på sammenhengen mellom høyde og lønn. Undersøkelsen viste at menn som var disponert for å bli lave, tjente mindre enn de som var disponert for å bli høye.

Faktisk var differansen på mer enn 2000 kroner per centimeter. Altså vil en mann med anlegg for å bli 170 cm i gjennomsnitt tjene 40 000 kroner mindre i året enn en mann som har anlegg for å bli 190 cm.

Lave kvinner kommer ikke like skjevt ut, men kvinner som er genetisk disponert for å bli overvektige, tjener mindre enn de med «tynne gener».

Joe Mangano vil ikke sammenligne sin kamp med de «de feites».

– Feite folk har et valg. De kan spise mindre og gå ned i vekt. Jeg kan ikke spise mer og bli over 180 cm. De har en mye dårligere sak enn oss, men likevel vinner de flere sympatisører. Årsaken er nok at mange av aktivistene er kvinner, og kvinner er vant til å kjempe for rettighetene sine. Menn derimot føler at de taper maskulinitet, hvis de klager.

Mangano har foreløpig ikke formulert noen liste med politiske krav.

– Vi som er lave må først komme sammen. Du kan ikke gå i krigen før du har en hær.

– Hva om du får en hær … vil du da ha kvotering for lave menn?

– Hvis kvinner og minoriteter skal nyte godt av slike ordninger, så ser jeg ingen grunn til at ikke vi skal gjøre det.

Universell utforming for feite. Naafa, National Association to Advance Fat Acceptance, sliter ikke med rekrutteringen. Den snart 50 år gamle organisasjonen har med sine 11 000 medlemmer vært med på å kjempe gjennom antidiskrimineringslover i Michigan og seks amerikanske byer.

I byer som San Francisco er det nå ulovlig å ikke ansette noen til en fysisk krevende jobb fordi de er feite. Lederen Peggy Howell anser seirene som slag i en større borgerrettighetskamp.

– Nå må rettighetene våre inkluderes i det føderale antidiskrimineringslovverket på linje med kvinner, etniske- og seksuelle minoriteters rettigheter.

Naafa vil at næringslivssjefer sendes på kurs, så de slutter å diskriminere feite under ansettelsesprosesser og lønnsforhandlinger. De vil ha universell utforming på universiteter med kortere gangavstander og bredere dører. På organisasjonens kravliste står det også at leger må slutte å gjøre vekt til et tema under konsultasjoner og at Hollywood må tildele flere roller til feite.

Howell vil også avlive oppfatningen om at fedme er selvforskyldt

– Det er absurd å tro at feite velger å bli feite. Forskning viser at genetikk og fedme er tett forbundet. Likevel lever denne myten videre og den legitimerer diskriminering. Mange foreldre sjikanerer sine egne barn. Da jeg var liten sang faren min The Too Fat Polka til meg.

Marginalisert blant de marginaliserte. Til tross for at Naafa har et bredt politisk program, så er bevegelsen for fedmetoleranse fragmentert.

Asleigh Shackelford har startet organisasjonen Free Figure Revolution, som kjemper spesifikt for afroamerikanske feite kvinner under parolen Liberation of the Black Body. Hun mener svarte ofte glemmes i organisasjoner der flertallet er hvite.

– Som feit afroamerikansk kvinne, så utsettes jeg for en særegen form for kroppsterrorisme. Jeg er hele tiden omringet av reklameplakater av syltynne hvite modeller, som skriker mot meg at det er noe galt med både fargen og størrelsen min. Det er derfor viktig å snakke om den doble opplevelsen av å være både feit og svart samtidig.

Shackelford holder også foredrag der hun har snakket om opplevelsen av å være feit afroamerikansk queerkvinne fra sørstatene.

– Sørstatene har en dyster slavehistorie og er erkekonservativt. Mange feite, svarte, heteronormative kvinner på vestkysten, skjønner ikke hva vi går gjennom. Det er viktig at vi som er feite, svarte, queer og fra sør kommer sammen og har egne samtaler om diskrimineringen vi utsettes for.

Definisjonsavmakt. Filosofen Cressida J. Heyes skrev i 2002 en artikkel om identitetspolitikk i Stanford Encyclopedia of Philosophy. På tross av at identitetspolitikken får nye «grener» tviler hun på om hun vil gjøre det igjen.

– Jeg synes ikke lenger det er lett å definere identitetsgrupper eller identitetspolitikk. Jeg liker heller ikke begrepet lenger.

I artikkelen, sist oppdatert i 2016, definerer hun det som «et stort spenn av politisk aktivitet og teoridannelser, som springer ut av en felles opplevelse av urettferdighet gjennom å være medlem av en sosial gruppe». Definisjonsavmakten hun nå føler, skyldes både at identitetspolitikkbegrepet er politisk betent og at stadig flere grupper kalles identitetsgrupper.

Heyes vet selv ikke om hun vil kalle handikappede en identitetsgruppe.

– Hva med lave og feite? De som er feite, afroamerikanske, queer og fra sørstatene – alt sammen på en gang?

Heyes har ikke noe godt svar på det heller.

Fragmenteringen av identitetsgrupper i stadig mer spesifikke grupper, samt fremveksten av grupper som er dobbeltdiskriminerte og trippeldiskriminerte, såkalte interseksjonelle grupper, mener hun uansett er en naturlig utvikling, da grunnideen til identitetsgruppene er å utjevne sosial urettferdighet for de marginaliserte, hvilket også må inkludere de marginaliserte blant de marginaliserte.

Samtidig tror hun internett har fremskyndet fragmenteringen.

– Internett gjør oss veldig bevisst på hvor distinkte vi er. På Youtube tilbys du ikke bare kattevideoer, men kattevideoer som eksakt matcher dine preferanser og hvem du er. På sexsider henvender de seg ikke bare til legningen din, men også til dine eventuelle fetisjer. De kommersielle nettaktørene blir stadig mer opptatt av målrettet markedsføring. Politikere følger etter. De henvender seg til stadig mer finfiltrerte grupper.

Hillbillyenes klagesang. Samtidig som den identitetspolitiske slagmarken utvides langs nye konfliktlinjer, så har noe så gammeldags som klassekamp igjen blitt et «buzzord» i amerikanske medier.

Valgkampene til Bernie Sanders og Donald Trump traff på hvert sitt vis en nerve i den sosiale underklassen, særlig den delen med europeisk herkomst. Boken Hillbilly Elegy av J.D. Vance og filmen I Tania har også nyansert manges oppfatning om såkalte hvite privilegier. På mange amerikanske universiteter i dag finnes det rasenøytrale organisasjoner for elever fra lavinntektsfamilier.

– Det er mange ting som gjør hverdagen vanskelige når du kommer fra en lavinntektsfamilie. Du får for eksempel ikke så mye penger hjemmefra og må jobbe ekstra på kveldene. Det går utover studiene, sier Courtney Cook som leder organisasjonen Socioeconomic Diversity Alliance ved universitetet i Chicago.

Cook ønsker at kvoteringsytemene til universitetene blir mer «helhetlige» og ikke bare senker lista for minoritetselever, men også for studenter fra lavinntektsfamilier. Dette har også professor Richard H. Sander ved University of California lenge ønsket. Sander mener det er urimelig at porten skal være videre for svarte barn med legeforeldre enn for fattige, hvite studenter fra Appalachene eller Rustbeltet.

– Så lenge vi har kunnet studere bakgrunnen til studentene i dette landet, så har vi sett at det er 20 til 30 ganger lettere for noen fra rike familier enn studenter fra fattige kår å komme inn på eliteuniversitetene. Likevel fokuserer universitetene på rasediversitet og ignorer klassediversitet.

Universitetene og underklassen. Universitetene har lenge vært spydspisser i den amerikanske identitetspolitikken. De siste årene har det vært mye snakk om «trigger warnings» og «safe spaces», men hele tiden har kontroversene om det langt mer inngripende rasekvoteringsystemet ulmet under overflaten.

Allerede på sekstitallet innførte Ivy League-skolene på østkysten såkalt «affirmative action» (aktive tiltak mot rasediskriminering). Kvoteringen skulle være midlertidig og ble forfektet av borgerrettighetsaktivisten Martin Luther King jr., som sammenlignet det å være svart i USA med å starte et løp flere hundrevis av meter bak motstanderne.

Den dag i dag har eliteuniversiteter som Harvard og Yale en nøye tilmålt etnisk diversitet, bestående av om lag tolv prosent afroamerikanere, som reflekterer andelen afroamerikanere i USA generelt. Diversiteten skyldes ikke at den midlertidige kvoteringen ga varige resultater, men at kvotering ble varig.

Sander mener at kvoteringspraksisen i dag virker mot sin hensikt, da nesten alle de afroamerikanske elevene kommer fra velbemidlede familier.

– Ordningen skulle hjelpe afroamerikanere fordi de var fattige, men i dag hjelper den de afroamerikanere som allerede er rike. Hvis man vil hjelpe fattige svarte, så må man sette inn støtet tidligere og sørge for at grunnskolene i fattige nabolag er bedre. Dette har vi gjort med stort hell i California og på mitt universitet er det mange fattige, afroamerikanske elever.

Asiatenes kamp. Motstanden mot denne kvoteringspraksisen i USA, er trolig likevel størst blant asiatiske amerikanere. Ved siden av jøder er de den etniske gruppen som presterer best i utdanningssystemet, men dette gjenspeiles ikke i opptakstallene til eliteuniversitetene på østkysten.

En Princeton-studie fra 2009 viste at asiatiske studenter trenger langt høyere poengsum enn hvite, svarte og latiner for å komme inn på Ivy League-skolene.

64 asiatiske-amerikanske organisasjoner saksøkte i 2015 Harvard for diskriminering av asiatiske studenter og sist høst besluttet justisdepartementet å se nærmere på kvoteringspraksisen.

Raymond Wong i Asian American Coalition For Education mener rasekvoteringen ikke bare skader asiatiske amerikanere, men også hele det amerikanske samfunnet.

– Når ikke de beste studentene slipper inn på universitetene, så går vi glipp av det ypperste talentet landet har å by på. Det er sløsing med ressurser og selvfølgelig tragisk for alle de hardtarbeidende asiatiske amerikanske studentene som rammes.

Wong bemerker at asiatiske amerikanere ikke klager over at de er underrepresentert på andre samfunnsområder.

– Har du noen gang sett en asiatamerikaner som spiller amerikansk fotball? Nei, men vi krever ikke av den grunn å bli kvotert inn i toppidretten, for da blir idretten dårligere. Representasjon må være basert på resultater.

En tredje vei. Lege og forfatter Andrew Lam mistenker at han led under sitt kinesiske opphav, da han i sin tid søkte på legestudiet på Yale.

– Jeg kom ikke inn, men det gjorde imidlertid flere jeg kjente med annen rase og dårligere karakterer. I dag spør asiatiske foreldre meg om barna deres bør oppgi rase når de søker på universitet. Jeg skjønner at de spør.

Lam støtter likevel «affirmative action» – i en rekke kronikker har han minnet asiatiske amerikanere om at de står i takknemlighetsgjeld til borgerrettighetsbevegelsen på sekstitallet. Han mener også rasediversitet har en egenverdi, men håper studentmassen i fremtiden er blandet også når det kommer til klasse og familiebakgrunn. Dette tror han er mulig å oppnå ved å kombinere rasekvotering med grundigere opptaksintervjuer

– Jeg vil ha et prestasjonsbasert system, der man ikke glemmer hvilke muligheter studentene hadde. Snakket de engelsk hjemme? Hadde de foreldre som gikk på college? Hadde de familieplikter, som gjorde at de fikk mindre tid til skolearbeid? Spørsmål som dette må stilles og tas med i regnestykket.

Systemets nåværende grovkornethet synes han er godt illustrert ved at alle asiater i dag tvinges inn i samme bås.

– Sekkebetegnelsen «asiat» er latterlig. Vi kommer fra mange land med svært ulike kulturer og økonomiske utgangspunkt. I den grad asiater har noe til felles, så er det at vi vet at vi må prestere bedre for å få tilgang til de samme godene som andre.

Wong og Asian American Coalition For Education, vil for øvrig heller ikke ha noe av at asiater deles opp i undergrupper.

– Nei, nei, nei. Løsningen er ikke å sette små grupper opp mot hverandre og skape enda mer splittelse.

Politisk boksepute. Identitetspolitikkens angivelige splittende karakter, har gjort det til en politisk boksepute fra ytterste høyre til ytterste venstre de siste årene.

Få dager etter presidentvalget i 2016, skrev den progressive statsviteren Mark Lilla en hyppig delt artikkel i New York Times, der han foreslo at demokratenes utrettelige frieri til seksuelle- og etniske minoriteter, fremmedgjorde hvite velgere og beredte grunnen for Trumps valgseier.

Forfatteren Charles Derber fulgte i år opp med boken Welcome to the Revolution. Hans ankepunkt mot identitetspolitikken er at den omdanner samfunnet til en sekterisk slagmark og umuliggjør kapitalismekritikk fordi alle er opptatt av å få sin del av kaka. Derber mener identitetspolitikken hører hjemme på høyresiden fordi det er i markedskreftenes interesse at folket er splittet.

Den hakket mer sentrumsorienterte økonomen Francis Fukuyama skriver i sin kommende bok om identitetspolitikkens kulturhistorie. Han mener identitetspolitikken har gitt grobunn for rasistiske identitetsgrupper på ytterste høyre i USA og Europa.

Fremover i alle retninger. Samtidig er det fortsatt en utbredt oppfatning på den amerikanske venstresiden at feministene og borgerrettighetsbevegelsens seire aldri ville kommet uten en sterk gruppebevissthet.

Filosofen Cressida Heyes mener identitetspolitikken har fått ufortjent hard medfart av «eldre menn på venstresiden».

– Fragmentering fører ikke nødvendigvis til splittelse. Mange homofile deltar på kvinnemarsjen, og det er mange feminister med i Black Lives Matter. Når jeg ser på hva disse gruppene får utrettet, så blir jeg imponert.

Heyes synes det er gledelig at LGBTQ-folk, handikappede og feite nå møtes med større forståelse. Hun tror også korte menn snart vil entre den politiske scenen.

– Ikke glem at det bare er noen tiår siden homofile menn ikke våget å stå opp for rettighetene sine. En av grunnene var at de fryktet det ville underminere maskuliniteten deres. I dag er vi heldigvis i ferd med å få en bredere forståelse av maskulinitet.

I tillegg til de marginaliserte som ikke blir hørt, så finnes det marginaliserte grupper som ikke har gitt lyd fra seg – ennå.

Malcolm Gladwell viser i sin bok Outliers hvordan noe så trivielt som kalendermåneden man er født har innvirkning på hvor stor suksess man har i livet.

Den utvidede kampsonen kan fortsatt utvides.