Sverige, ikke spesielt egalitært

De nordiske landene blir ofte fremhevet som særskilt egalitære eller likhetsorienterte. For å forstå fremveksten av disse samfunnstrekkene har historikere og samfunnsvitere pekt på ulike distinkte Sonderweger – historiske utviklingstrekk preget av likhet og egalitære institusjoner til forskjell fra andre europeiske land.

I en ny artikkel utfordrer Erik Bengtsson gyldigheten av å forstå svensk samfunnsutvikling som spesielt egalitær. Heller enn å ha lange historiske røtter fremholder Bengtsson at den relative likheten som har preget Sverige i nyere tid først vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet. I politisk og økonomisk forstand var Sverige preget av sterk ulikhet før dette tidspunktet, også i et komparativt perspektiv, viser han.

Ideen om en Sonderweg har forholdsvis bred konsensus i Skandinavisk historieskriving og samfunnsvitenskap. Noen har vektlagt de historiske maktforholdene mellom forskjellige klasser: et komparativt svakt borgerskap, til tross for tidvis allianse med adelen, ble holdt i sjakk av en sterk bondebevegelse. Andre har vektlagt mer kulturelle dimensjoner med innflytelsen fra bøndenes Lutheranisme. Andre har igjen understreket hvordan partssamarbeid har langstrakte historiske røtter tilbake til 1500-tallet.

Bengtsson utfordrer disse tolkningene. Både neglisjeringen av en vedvarende mektig adel, samt fremveksten av en ytterligere dominert tjenesteklasse, har bidratt til at betydningen av bøndene har blitt overvurdert, hevder han. For selv om den selvstendig bondestanden var anerkjent som en legitim politisk aktør i større utstrekning enn andre europeiske land var de fortsatt dominert i politikken. Reell innflytelse over politikken hadde heller landeiere, topper i byråkratiet og militæret, og senere kapitalister og kjøpmenn. Ideologisk har også bøndene stått for en konservativ heller enn en inkluderende politikk og dannelsen av et bondeparti (Lantmannapartiet) var under ledelse av landeiere heller enn småbønder. Dessuten overskygger vektleggingen av bøndene de virkelig dominerte, hevder han: forestillingen om et likhetspreget Sverige svekkes når et voksende semi-proletariat og proletariat fra midten av 1700-tallet tas med i betraktningen.

Fordelingsmessig var også Sverige (og resten av Skandinavia) svært ulikt frem til 1920-tallet. Formues- og inntektsulikheten var til eksempel høyere eller helt på høyde med «ulikhetsland» som USA, Frankrike eller England. Ved århundreskiftet var også Sverige, i motsetning til Norge, ett av landene i Europa med størst begrensninger på stemmerett og blant de stemmeberettigede var deltagelsen lav. Rekrutteringen til politisk embete var også svært skjev.

De egalitære trekkene som vokser frem på begynnelsen av 1900-tallet må derfor sees som et historisk brudd, snarere enn en forlengelse, hevder Bengtsson. Det var som reaksjon på den voldsomme ulikheten at velorganiserte motbevegelser som avholds- og arbeiderbevegelsen, og frikirkene i samspill styrket betingelsene for et reelt mothegemoni.

Ved å betvile den historiske kontinuiteten i hvor likhetsorientert Sverige har vært over tid, understreker Bengtsson hvordan samfunnsutviklingen aldri er historisk determinert. I tur innebærer dette at Sveriges møte med en fornyet tilspissing av ulikheten også er prinsipielt åpen. En videreføring av det likhetsorienterte Sverige som vokste frem på 1900-tallet fordrer derfor en organisert motkraft.

Maren Toft

Førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO