Teater på sparebluss

Det begynner så lovende, så gøy! Første scene i forestillingen America 2 – Psychopatriot er en iscenesettelse av et møte mellom Norsk kulturråds forhenværende scenekunstkonsulent, Melanie Fieldseth, og Kate Pendry, utøver i teaterensemblet Winter Guests. Et møte som omhandler kompaniets videre fremtid, om tilbakeholdte midler og bekymringer for kompaniets videre arbeid. Hvor tørt det enn måtte høres ut, så er dette noe av det nærmeste jeg har kommet en vellykket komedie på lang tid. Det har utvilsomt med gjenkjennelsen å gjøre, og etter alt å dømme er jeg ikke den eneste i salen som lar meg overraske og underholde av scenen. Men deretter stopper også dynamikken og det lekne preget ved America 2. Resten av forestillingen utspiller seg nemlig som en heller konvensjonell teaterforestilling, som tekstlig sett låner virkemidler fra litteratur og film – uten at disse virkemidlene følges opp i scenerommet.

Fiksjonslek. Koreograf Alan Lucien Øyens kompani Winter Guests er i år ti år, og forestillingen er en oppfølger til gjennombruddsforestillingen America – Visions of Love fra 2009 (som jeg dessverre ikke fikk sett). Forestillingen presenteres som en blanding av fiksjon og virkelighet, inspirert av en rekke opphold i USA. Teksten veksler mellom ulike karakterer, som til dels er fiksjonsbaserte, dels menneskene i kompaniet selv og andre faktiske personer. Som i en film kryssklippes scener og vi følger utviklingen hos flere karakterer og i flere handlingstråder parallelt. Som en ramme for det følger vi Winter Guests egen forestillingsprosess, og karakterenes tanker om den prosessen de er i – mens vi ser på produktet de til slutt har skapt. Denne typen iscenesettelse av egen prosess er et mye brukt grep i samtidsscenekunsten, og ble blant annet benyttet av koreografene Ludvig Daae og Joanna Nordahl i Hyperfruit tidligere i høst (på Black Box Teater og BIT-Teatergarasjen).

Filmatisk. Scenografien i America 2 ser ut til å være gjenbruk av scenografien fra America: syv L-formede trevinkler som kan flyttes, veltes og stables i nær sagt uendelig antall kombinasjoner, og som nok er ment å ha en dynamisk funksjon. På begge sidene av scenen står det oppstilt en stol og en mikrofon, og utøverne bytter på å innta disse og lese fra et manus. America 2 får slik delvis preg av å være et hørespill, samtidig som utøvernes tilnærming ligger et sted mellom det filmatiske og det mer improvisasjonsaktige. Det siste kommer som en konsekvens av 1:1-forholdet mellom hørespillteksten og handlingene på scenen (eksempel: "hun kaster fra seg sigaretten", etterfulgt av at utøveren later som om hun kaster fra seg en sigarett).

Statisk. På ett tidspunkt minner handlingen meg om 1980- og 90-tallsfilmer som Driving Miss Daisy eller Broene i Madison County, hvor personene skuer tilbake på sine liv gjennom scener og skildringer som ofte kan virke banale. Kan hende er motivasjonen til Winter Guests å leke med nettopp denne måten å skape fiksjon på, men med hvilken hensikt? Hva skal jeg hente ut av dette?

America 2 er et blikk på USA, slik vi kjenner landet fra vår del av verden og slik vi muligens tenker om det. Men det er som om forestillingen ikke går noe sted. Den dynamisk-tenkte scenografien blir etter hvert trøttende – det tar såpass mye tid å flytte på elementene, at resultatet blir en forutsigbar dramaturgi. Når teksten i tillegg ikke fungerer scenisk, blir også forestillingen uklar og statisk.