Tenk om det faktisk virker

Det har vært en absurd uke i internasjonal politikk, med elementer av det groteske. En uke som vil stå igjen i historien som øyeblikket da klovnen Donald Trump blottla seg i all sin grandiose tomhet, eller som uken der den diplomatiske læreboken ble skrevet om fra bunnen av.

De absurde øyeblikkene har kommet tett fra USAs president denne uken. Først var det hans plutselige avhopp fra enigheten under G7-møtet, via Twitter, med påfølgende utskjelling av Canadas statsminister. Så kom Singapore, med filmtrailer, lovprising av en diktator, en plutselig kunngjøring under en pressekonferanse om at militærøvelser med Sør-Korea skal stanse, og så erklæringen på flyet hjem, via Twitter, om at Nord-Korea nå ikke lenger er en atomtrussel. Selv om dokumentet Trump og Kim Jong-un undertegnet i Singapore, er mer uforpliktende enn løftene Nord-Korea ga om nedrustning både i 1994 og 2005.

Grotesk ble det da Trump lovpriste lederen for verdens mest undertrykkende stat som et stort talent og en tøffing som «elsker folket sitt». Et folk Kims regime sulter og nekter kontakt med resten av verden.

Likevel, tenk om det faktisk virker? Det finnes en slags rød tråd i president Trumps abrupte helomvendinger og spontane politikkutforminger. Han nekter konsekvent å drive politikk og diplomati slik politikere flest gjør det. USA har forhandlet med Nord-Korea om atomnedrustning i flere tiår, gjennom kompetente spesialistgrupper med haukeblikk for ord som verifiserbar og irreversibel. Det har ikke fungert. Nord-Korea har etter alt å dømme et mer avansert atomvåpenprogram i dag enn noensinne.

President Trump satser i stedet alt på smiger, personlig kjemi og grandios scenografi. Tilnærmingen virker skrudd om en ser det fra et tradisjonelt diplomatisk perspektiv. Men se heller på det fra et eiendomsutviklerperspektiv, sa Trump rett ut under pressekonferansen i Singapore. For ham handler det om å få til en avtale mellom to mennesker. Og Kim er antagelig den eneste statslederen i verden som er like patologisk selvopptatt og teatralsk som Trump selv. Nå har de to funnet hverandre, det kan gi resultater på sikt. Det er en slags metode i Trumps galskap.

Innvendingene står i kø. Hvorfor er det rasjonelt for Kim å gi fra seg våpnene som er nøkkelen til hans overlevelse? Har ikke Trump gitt Kim en scene og en anerkjennelse som bare gjør det enklere for ham å beholde grepet om makten og våpnene, og som kan inspirere andre til å skaffe seg atomvåpen? Kanskje. Men politisk psykologi er ikke alltid rasjonell. Og øyeblikket vil komme da Kim må åpne sitt lukkede land for at det og han skal overleve. Akkurat nå virker det mest sannsynlig at dette var uken da klovnen Donald ble lurt av sitt eget narrespill. Men, som Trump liker å si: La oss se hva som skjer.

IAI