Annonse
Aktuelt
Togtur ble tortur
Skalk lukene og steng gluggene – bli kjent med de nye norske busstrendene.
Publisert
Sist oppdatert
NSB får altfor mange klager. Det går stort sett greit, vi pendlere kommer noen minutter for sent nå og da, men stort sett bør vi rope hurra. Denne uken har imidlertid vært grusom. Det skyldes bussene NSB leier inn, nå når togene skal vedlikeholdes og nye jernbanelinjer skal legges.
Bussreiser rundt om i verden blir ofte beskrevet som selsomme opplevelser: Busser i Afrika er glovarme, i India er de stappfulle, i Sør Amerika kommer de for sent. Bussene NSB har leid inn denne uken, har naturlig nok kommet altfor sent hele tiden, men verre er inneklimaet. Av en eller grunn har alle ettermiddagsbussene jeg har tatt denne uken, hatt alle vinduer og takluker lukket – i tillegg til at airconditionanlegget og småviftene over setene, har vært avslått. En merkelig, særnorsk måte å arrangere bussreiser på. Ekstra uheldig er det da at solen har stått på disse dagene, så bussene fungerer i praksis som drivhus på hjul.
Jeg la kinnet og halve leppene helt inntil glasset og gummilisten, som et slags mislykket skråkyss, og trakk glupsk inn.
Tirsdag fant jeg faktisk en løsning, én time ut i en halvannen times busstur (som egentlig skulle vart i 40 minutter). Jeg oppdaget at helt inntil vindusglasset, ute ved kanten, akkurat der glasset går inn i den svarte gummilisten, sivet det inn en ørliten mikrostrøm av kald, frisk luft. Ikke mye, det føltes som et knappenålshull i en lufttett kontainer ved Europas grense. Jeg var kvalm og hadde hodepine, dagdrømmene ble styggere og styggere, jeg fryktet oppkast og det som verre var i løpet av de neste minuttene. Så jeg hadde ikke noe valg. Jeg la kinnet og halve leppene helt inntil glasset og gummilisten, som et slags mislykket skråkyss, og trakk glupsk inn. Herlig!
Etter et par kilometer forsvant kvalmen. Hodepinen ble ikke lenger verre. Glasset ble vått i løpet av den siste halvtimen inn mot stoppestedet, og sikkelet rant stille nedover haken. Men det var verdt det. Sidemannen min kikket misunnelig på meg. Jeg følte meg nesten som et menneske da døren gikk opp og vi sloss om å komme først ut i skyggen.
redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.
