Tømrer, vil du ha en dans?

I julen var tømrermester og forfatter Ole Thorstensen på radioen, der han spilte gode rockelåter i en time. Mellom låtene utviklet han tankene han tidligere har presentert i essayet «De manuelle» her i Morgenbladet, og i romanen En snekkers dagbok. Håndverkere blir ikke tilstrekkelig satt pris på i dagens samfunn, hevder Thorstensen.

Verst av alle er akademikere. De mangler forståelse for , respekt for og kunnskap om manuelle yrker. Thorstensen har nok rett. Jeg tillater meg likevel å komme med noen tips til håndverkeren, som muligens kan bidra til å øke akademikerens respekt. Rådene er ikke ment for debattsfæren, men for møtet mellom kunde (altså akademiker) og håndverker i oppussingsobjektet.

1. Se på akademikeren som en innvandrer som ikke kan norsk. Når du sier «to-fire», «fliser i halvforband» og «lekter» vil mange akademikere tro du snakker om samtidsmusikk, filosofi og kirkearkitektur. Når han oppdager at du egentlig snakker om oppussing av gangen, blir han sint og redd. Resultat: Han trekker seg inn i eget skall, som en snegle. All kontakt med omverden blir hard og kantete, og dialogen med håndverkeren respektløs. Bruk derfor et så enkelt språk som overhodet mulig. Unngå all stammeterminologi.

2. Se på akademikeren som et barn. Forklar alle operasjoner i svært sakte tempo. Når akademikeren hører flere kompliserte setninger i rask rekkefølge, føler han instinktivt at han forstår. Ofte er det motsatte tilfelle, men dette er vanskelig for akademikeren å innrømme. Dermed kan en samtale mellom håndverker og akademiker være som mellom en kineser og en italiener. Resultat: Kjøkkenet blir ikke slik akademikeren har sett for seg. Han vil skylde på håndverkeren, selv om problemet var eget manglende mot til å stille enkle spørsmål når setningene føk forbi.

3. Ros akademikeren. «Handyman» er et positivt ladet begrep, men mange mannlige akademikere klarer knapt å skru inn en lyspære. Dette gir mange akademikere dårlig selvtillit i møte med håndverkere, i verste fall skaper det sterk tvil på egen maskulinitet. Akademikeren går i forsvar, og kontakten med omverden blir nedlatende. Unngå dette ved å gi ros til akademikeren om han har slått inn en list eller tatt en økt med sandpapiret. Om nødvendig, svelg stoltheten og gi forbeholden ros til slett arbeid, for å bygge opp forholdet.

4. Hvis du aner at dette med maskuliniteten er et sårt punkt – la akademikeren være, og prøv å få et forhold til kona hans. Grunnet kjønnsrollemønsteret i dagens Norge vil kona ofte ikke ha de samme følelsesmessige problemene med å stille dumme handyman-relaterte spørsmål.

5. Tolk ikke alltid akademikeren i verste mening. Thorstensen skriver: «Som en slags kompliment har jeg på et tidspunkt fått høre fra akademikere at «du skulle jo ikke vært snekker»». Thorstensen tolket dette et bevis på akademikerens minimale respekt. Uten å så tvil om Thorstensens forståelse: Slike ord kan også falle som følge av et ærlig ønske om å spille på samme banehalvdel. Forleden snakket jeg med en elektriker om en felles bekjent som vekselvis jobber som kunstner og elektriker. «Han skulle vært elektriker hele tida,» sa elektrikeren om elektrikeren/kunstneren. I dette lå det ingen nedvurdering av tredjemanns kunstnervirke, kun en anerkjennelse av vedkommendes kvaliteter som elektriker.

6. Ikke frykt stillheten. Mange akademikere tilbringer livet i et ensomt kontor, og er vant til å kun gi kritikk via epost. Aldri muntlig ros. Han kan ofte mene at håndverkerarbeidet er gjort av et geni, og viser det ved å være helt, helt stille.

Marius Lien

redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.