Trakassering i mediene

Mandag skrev DN at Trond Giske hadde klaget på fire avisers omtale av anklagene mot ham om seksuell trakassering. I etterkant av publisering la de omtalte mediene inn en presisering eller rettelse i nyhetssaker og kommentarer. Morgenbladet var en av disse. Vi publiserte søndag kveld et innlegg av Nora Mehsen om boken til Trond Giskes samboer Haddy Njie, og etter publisering fikk vi en klage fra Giske. Den gikk blant annet på formuleringen «En ting jeg selv lurte på mens jeg leste boken, er hvor grensen går for hva en feminist kan akseptere av ens partners seksuelle trakassering av andre.»

Vi kontaktet Norsk Redaktørforening for råd, og tok avgjørelsen om å først be om omformulering. Dette motsatte Mehsen seg fordi hun oppfattet det som tilslørende, noe hun utdypet i et debattinnlegg torsdag. Dagen etter ble vi enige om at vi kunne legge inn en presisering, og vi publiserte kommentaren på nytt, med dette tillegget: «Vi presiserer at Trond Giske ikke er dømt for seksuell trakassering, men at Arbeiderpartiet har konkludert med at han har brutt partiets retningslinjer for seksuell trakassering. Arbeiderpartiet har ikke tatt stilling til om det er et lovbrudd.»

For varslere er det et sentralt poeng at de skal få si at de opplever seg trakassert. For pressen er det et sentralt poeng at påstander av faktisk art skiller seg fra verdivurderinger.

Det er en forskjell på å skrive at «Giske har seksuelt trakassert» og å referere at «Ap har konkludert med at Giske har brutt retningslinjene for seksuell trakassering». Å fastslå at han har seksuelt trakassert mener vi fortsatt krever en presisering i sammenhengen det ble brukt. Vi kunne også valgt å trykke påstanden som den var, men da ville den utløst samtidig imøtegåelse, etter vår vurdering.

Det er nærliggende å sammenligne med ambulansesaken fra 2007, der Dagbladet i etterkant ble dømt i tre rettsinstanser for å ha slått fast at grunnen til at den skadde mannen ble etterlatt i Sofienbergparken var et utslag av rasisme. Da fastslo man at valgene til ambulansepersonalet var rasistisk motivert. Dersom de hadde nøyd seg med å referere at en som var til stede oppfattet handlingene som rasistisk motivert, ville det nok ikke endt med dom.

Dagbladets Martine Aurdal skrev en kommentar januar i år der hun påpekte at mediene, også hennes eget, er blitt for forsiktige med å bruke «rasisme» som beskrivelse. Hun nevner dommen mot egen avis som en av grunnene.

Terskelen er høy for å bli dømt for rasisme, selv om rasisme er forbudt ifølge straffeloven. «Hvis man må vente til Høyesterett har slått det fast, vil de fleste tilfeller av hverdagsrasisme og rasistisk populisme aldri kunne kalles ved sitt rette navn», skriver Aurdal. I kommentaren bruker hun et utsagn av Per Willy Amundsen som eksempel. Under saken opplyser avisen at de har kontaktet Amundsen for en imøtegåelse. Så forsiktige er vi nå.

Men Mehsen har rett i at det er forskjell på jus og (presse)etikk, og at man kan bli for forsiktige. Kanskje vil vi i etterkant mene at setningen om lovbrudd var unødvendig. Det får vi ta en runde på.

CK