Valgkampens vårtegn

Da landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) la frem landbruksmeldingen i Stortinget denne uken, ble han stanset av opposisjonen på kjerneforslagene sine: å kutte i antall melkeregioner og avvikle markedsregulering av korn og egg. Ministeren gikk på en «kjempesmell», sa næringskomiteens leder, Senterpartiets Geir Pollestad. Selvtilliten er det ikke noe i veien med. Nye målinger denne uken viser at partiet ligger rett under 16 prosents oppslutning, rekordhøyt.

Et vårtegn i valgkampen vi går inn i, er at den vil handle om aksen by – land. Det er en klassisk hovedakse i norsk historie, som likevel ikke har dominert de siste valgkampene. Nå har regjeringen Solberg vakt den til live med sitt reformskred: Kommunereformen, regionreformen, politireformen og omorganiseringen av forsvaret skaper frykt for sentralisering av makt og myndighet.

Som konfliktlinje er sentrum – periferi annerledes skrudd sammen enn høyre – venstre og folk – elite. Det har ikke manglet på analyser som trekker linjer til Trump, brexit og høyrepopulismens fremvekst, og disse politiske jordskjelvene har definitivt også preg av utkantopprør. Men når Trump-skvettingen, som den er kalt, har prellet av på Trygve Slagsvold Vedum, skyldes det ikke bare at han går rundt og er så blid hele tiden. Senterpartiet alltid har ment det samme, og virker uinteressert i tidsånden, som først og fremst er motivert av Islam-kritikk. Senterpartiet ønsker ikke å være de utslåttes parti: elitekritikken retter seg bare mot hovedstaden, og partiet har selv alltid bestått selv av bygdeeliter. Det har få politiske berøringspunkter med vårt egentlige hjemlige høyrepolitiske parti, og Frp er Senterpartiets hovedmotstander på det viktigste politikkområdet, landbruk.

Derfor har vi, foran valget, en nesten motsatt situasjon enn mange andre europeiske land. Vårt høyrepopulistiske parti er innestengt og ansvarliggjort i regjering, og slik avskåret fra å surfe på den misnøyen som europeiske søsterpartier har vokst på. Det nasjonalistiske vendingen tar en genuint annen form. Det viser styrken til et levende flerpartisystem, når det fanger opp totalt ulike motkulturer og ikke overlater store velgergrupper til resignasjon og ekskluderende nasjonalisme.

På et interessant debattmøte i regi av tankesmien Civita «Sp og Frp – partiene for folk flest?» nylig pekte redaktør i avisen Nationen, Irene Halvorsen, på at distriktsuroen også er knyttet til dystre arbeidsutsikter på grunn av robotisering og globalisering. Hvis ikke politikerne klarer å opprettholde lokaldemokrati og næringsgrunnlag i distriktene, kan tillitskrisen bli dypere og opprøret bli sintere. Her er perspektivet flere tiår frem i tid. Hand-i-hand-politikken er altså viktig, i uoverskuelig fremtid.

De norske styringspartiene har en god evne til å fange opp folkets meninger, både ved å justere egen politikk og finne støtte i populistiske ytterpartier. Denne «oppsugingfunksjonen» så vi sist da Frp ble med i regjeringen Solberg. Dette vil, etter alle solemerker, nok en gang skje med Senterpartiet til høsten, hvis det blir regjeringsskifte. Dette er ikke Trump-tendenser, snarere et vern mot dem.

LL