Våre barn

Hvert tiende norske barn i dag vokser opp i fattigdom. Det er uforståelig høyt og et nivå vi ikke kan venne oss til. Tirsdag la Statistisk sentralbyrå (SSB) frem en rapport som viser at andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt har steget fra 7 prosent i 2006 til 10,3 prosent i 2016. Særlig har kurven vært bratt siden 2011. Alle varsellamper bør blinke – også fordi at staten har gjennomført en rekke tiltak de siste årene for å snu trenden. I 2014 understreket Riksrevisjonen behovet for at de statlige instansene koordinerte seg bedre. Derfor ble det opprettet et tverrfaglig samarbeid som skulle bekjempe barnefattigdom. Det har tydeligvis ikke virket nok.

I SSBs materiale brukes et såkalt relativt lavinntektsmål: Et hjem hvor samlet inntekt er mindre enn 60 prosent av medianinntekten i Norge, defineres som en lavinntektsfamilie. I praksis vil det vi si en husholdning (i årene 2013 til 2015) med to voksne og to barn med en samlet inntekt på 443 000 kroner – eller mindre. Richard Wilkinson, forfatteren av boken Ulikhetens pris sier det enklere: «Ulikhet handler ikke om å ha mye eller lite. Det handler om å bli plassert sosialt lavere enn andre i samfunnet.» Ut fra rapportens beskrivelse er det to grupper som er plassert lavere sosialt i dagens Norge: innvandrere og aleneforeldre.

Som med så mange andre debatter er det en løpende fare for at også fattigdomsdiskusjonen ender i en ren innvandringsdebatt. Mottagelsen av denne ukens SSB-rapport var noe typisk: Det var integreringsminister Jan Tore Sanner som svarer for regjeringens politikk på området for barnefattigdom. I Aftenposten peker integreringsministeren på jobb og utdanning, og slike tiltak er selvsagt nødvendig. Men hvor treffende er det å koble dette til innvandrings- og integreringsproblematikken egentlig?

Det er 101 000 barn som vokser opp i fattigdom – 55 000 av disse har innvandrerbakgrunn, det er høyt. Men resten av barna har ikke innvandrerbakgrunn – det tallet er også høyt. Fattigdommen i begge grupper har økt, selv om den har økt mer for barn med innvandrerbakgrunn. Og alle er de norske barn – våre barn. Å «forvise» SSBs fattigdomsrapporter til integreringspolitikken kan gjøre det lettere for regjeringen å frasi seg eierskapet til alle barn som vokser opp i fattigdom. En vellykket norsk modell i fremtiden forutsetter at dagens barn tar del i tillitskulturen. Det er store kvaliteter ved det norske samfunnet som settes på spill nå. Vi kan fort skjønne hvorfor det er dyrt å være fattig.

LL