Ytringsansvaret

«Nå opererer voldsvenstre og sjikanevenstre innenfor samme offentlige rom som islamistene,» var document.no-redaktør Hans Rustads kommentar til ukens debatt om debatten: Deichmanske bibliotek i Oslo leide torsdag ut sine lokaler til et møte i regi av document.no. Temaet var den svenske kunstneren Dan Park, som er dømt for ærekrenkelser og rasistisk hets, og karikaturtegner Lars Vilks var invitert. Antirasistisk senter kritiserte bibliotekets avgjørelse, som de mener bidrar til å legitimere «at noen skal fremme en nazists suverene rett til å hundse uskyldige mennesker». Senteret arrangerte også en motdemonstrasjon. Hendelsen er ikke unik. Det har vært lignende diskusjoner om bibliotekenes rolle som debatt­arena både i Kristiansand og Stavanger.

Det er 15 år siden den offentlige utredningen «Ytringsfrihed bør finde sted» ble publisert, med påfølgende endring av Grunnlovens §100. Ytringsfrihetskommisjonen påpekte at en viktig hensikt med ytringsfriheten er «utlufting, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk». For med ytringsfriheten følger også et ansvar, som hviler på oss alle, om å gjøre rommet for ytringer så stort og så trygt som mulig. Kvaliteten på debatten defineres av hvordan vi møter både meningsmotstandere og kontroversielle ytringer.

Dessverre er det å ytre seg forbundet med fare, også i Norge. Trusler og vold er en del av virkeligheten for mange offentlige aktører. Det finnes også en annen tendens, mindre omtalt, som hindrer deltagelse i det offentlige ordskiftet: I steden for å møte meningsmotstandere med argumenter stempler man dem som kunnskapsløse, deler ut merkelapper, utdefinerer dem. Her finnes det en glidende skala over mot sjikanen, og det er grunn til å tro at selve denne usaklige tonen skremmer mange fra tastaturet – i tillegg til å gjøre ordskiftet flatt og uinteressant.

Biblioteksjef Kristin Danielsen har rett når hun påpeker det problematiske ved å la biblioteksjefens ideologi, religion eller politiske ståsted avgjøre hvem som får leie. Skal bibliotekene ta en rolle som offentlig debattarena, blir det vanskelig å innskrenke rommet for ytringer utover det loven krever. Det var også riktig av Antirastistisk senter å arrangere en motdemonstrasjon – å møte en ytring med en ytring. Men Hans Rustads reaksjon på kritikken kan synes tendensiøs; det samme gjelder ordbruken til Antirasistisk senter. Å dele ut merkelapper til meningsmotstandere og gjøre sitt beste for å utdefinere dem, er blant de eldste triksene i debatthåndboken. Det er ikke sikkert det skader å blåse ut litt. Men det gjør ingen av oss klokere.

ABJ

Morgenbladet gikk i trykken før møtet ble avholdt.