Zuma går i vanære

Vi har ikke fått mange gode nyheter om at verden går i mer demokratisk retning de siste fem årene. Men Jacob Zumas avgang er en slik nyhet. Den er resultat av at Sør-Afrikas rettsvesen har stått imot politisk press og avdekket Zumas korrupte vaner. Dernest er den resultat av folkelig mobilisering og demonstrasjoner de siste par årene. Og den er et tegn på at et allmektig regjeringsparti har unngått å ende opp som én manns verktøy for å klamre seg til makten.

Den 75 år gamle Zuma kunngjorde sin avgang i en tv-tale onsdag kveld. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC), regjeringspartiet han ledet frem til desember i fjor, beordret ham tirsdag å gå av som president. I Sør-Afrika er det flertallet i parlamentet som velger president, og planen var å legge frem et mistillitsforslag mot Zuma til avstemning torsdag. For å unngå et ydmykende nederlag, valgte altså Zuma å komme parlamentarikerne i forkjøpet.

Men han gikk ikke frivillig. «Dette er første gang jeg har følt at en ANC-beslutning ikke er riktig», sa Zuma i tv-talen.

Det er en oppsiktsvekkende utvikling som har skjedd i ANC, den tidligere forbudte frigjøringsbevegelsen som kjempet mot hvitt mindretallsstyre i Sør-Afrika, ledet av en fengslet Nelson Mandela. Så sent som i august i fjor fikk Zuma fornyet tillit da parlamentet stemte over et mistillitsforslag mot ham. Bare rundt 30 av ANCs 249 parlamentarikere stemte da for å fjerne ham. Risikoen ved å gå ut mot Zuma i eget parti den gangen, var stor, inkludert dødstrusler. De fleste lot være.

Denne uken var ikke lenger Zuma og hans stadig færre støttespillere i stand til å true ANC til å danse etter hans pipe. Etter snart ni år som president er han politisk ferdig, om ikke nøytralisert. Gitt de mange korrupsjonsanklagene mot ham, kan han nå risikere å bli stilt for retten.

Hva skjer videre i Sør-Afrika? Først overtar visepresident og nyvalgt ANC-leder Cyril Ramaphosa som president. Han er født og oppvokst i Soweto, storbyen Johannesburgs mest berømte bydel, han er utdannet jurist og ble tidlig på 1980-tallet aktiv i en fagforening for gruvearbeidere. Han var den første lederen av Cosatu, Sør-Afrikas LO, fra 1985. Og da apartheidtiden ebbet ut og ANC ble tillatt, ble Ramaphosa bevegelsens generalsekretær i 1991.

Han gikk senere over i det private næringsliv og er i dag en av Sør-Afrikas rikeste menn. I 2014 utpekte Zuma ham til visepresident, men han var ikke Zumas favoritt til å overta ledelsen av partiet og landet. Men på ANCs landsmøte i desember i fjor, vant han med knapp margin over Zumas ekskone Nkosazana Dlamini-Zuma. Kun to måneder senere har han altså lykkes med å utmanøvrere Zuma-leiren.

Neste år er det parlamentsvalg og dermed indirekte presidentvalg i Sør-Afrika. Da vil ANC kunne feire 25 år uavbrutt ved makten, med rent flertall i parlamentet. Men det spørs om jubileet kan krones med ny valgseier. Ved landets siste valg, som var lokalvalget sommeren 2016, tapte ANC terreng og fikk 54 prosent oppslutning på nasjonalt nivå. Men viktigst var det at partiet mistet makten i flere storbyer, deriblant hovedstaden Pretoria og nabobyen Johannesburg.

Zumas regjeringstid har vært en katastrofe for Sør-Afrika. De økonomiske målestavene har pekt feil vei. Offisielt er andelen arbeidsledige 27 prosent, verdien av landets samlede produksjon har falt de siste årene, og utenlandske investorer er blitt skremt bort av Zumas vanstyre.

Legg til at Sør-Afrika er ett av landene i verden hvor seksualisert vold er mest utbredt, at spenningene fra raseskilletiden fortsatt er sterkt følbare og at innvandrere fra nabolandene utsettes for voldshandlinger. I skolevesenet står det også dårlig til: 78 prosent av landets fjerdeklassinger er i realiteten analfabeter, ifølge en undersøkelse gjennomført av Progress in International Reading Literacy Study. Listen over utfordringer som venter president Ramaphosa, er lang.

Sør-Afrika hadde alle forutsetninger for å være en blomstrende økonomi med økende levestandard for alle landets 56 millioner innbyggere. Landet er enestående vakkert og har allerede en god infrastruktur for turisme, med utmerkede viner og eksotiske nasjonalparker. Landet er rikt på ressurser, og det politiske engasjementet høyt. Likevel greide Zuma å skusle bort mulighetene.

Nå er det å håpe at pilene kan peke rett vei igjen. Det er helt avgjørende for hele det afrikanske kontinentet at Sør-Afrika lykkes. Under Zuma har landet sakket akterut som økonomisk motor og politisk ledestjerne. Det skal mye til at Ramaphosa greier å gjenvinne den posisjonen i løpet av ett år.

Men han vil ventelig få støtte på veien fra resten av verden, inkludert Norge. Det finnes tette og lange bånd mellom Norge og Sør-Afrika, helt fra sogningen Hans Paludan Smith Schroeder kom til det daværende Zululand som misjonær i 1844. En stor norsk koloni av misjonærer, hvalfangere og lykkejegere etablerte seg her, i det som nå heter KwaZulu Natal, hvor de norske fotavtrykkene er sterke i det som er Zumas hjemmeområde.

Under apartheidtiden startet så et nytt, norsk engasjement, som hemmelig pengeleverandør til ANC. Denne støtten var årsaken til at Norges ambassadør Bjarne Lindstrøm var en av de første Nelson Mandela ønsket å møte da han ble løslatt fra fengslet i 1990.

Sørafrikanerne har i lang tid ønsket at for eksempel det norske oljefondet skulle investere i landet, blant annet for å hjelpe til med å skape inntekter utenfor den dominerende gruveindustrien. Med Ramaphosa kan interessen for norsk innsats vekkes på nytt.

Tove Gravdal

Journalist, kommentator og forfatter Seneste bok: «Ut av jungelen. Om fredsprosessen i Colombia» (2023).