Pucken i snappen

De første diktene kom inn bare et kvarters tid etter at diktkonkurransen, der vinteridrett og vinter-OL er temaet, var lansert. Det er andre gang Olympiastadion arrangerer en slik diktkonkurranse, og første gang Morgenbladet er samarbeidspartner. Vinneren blir annonsert på et arrangement på Nasjonalbiblioteket 22. februar, når OL går mot slutten. Altså har man god tid til å la seg inspirere av hva som skjer i løypene i Pyeongchang, og ta pennen fatt.

På et blunk. Mange trengte altså ikke OL for å la seg inspirere. Et par–tre titalls dikt har allerede ankommet. En av innsenderne er Joachim Svendsen. I hans kjappe, lille dikt er ishockey tema. Vi gjengir hans «Dikt om ishockey» i sin helhet:

Et raskt googlesøk viser at det finnes en hockeykeeper i Norge ved havn Joachim Svendsen, som spiller for Lørenskog i eliteserien. Er dette også forfatteren?

– Nei. Tror han er et talent, men det er altså ikke meg, sier Joachim Svendsen, dikteren, altså, som også viser seg å være 39 år og frilanser innen tv-arbeid fra Oslo.

– Jeg er tidligere bandyspiller, men har også spilt litt hockey på beskjedent løkkenivå. De siste årene har jeg først og fremst vært ivrig på å snu døgnet når NHL-sluttspillet drar seg til sent på våren.

– Hvorfor egner pucken og hockeyredningen seg som poetisk materiale?

– He-he, vel, ishockey er ikke umiddelbart den mest estetiske av vinteridrettene, det er mye støy og knuffing og reklame overalt. Men på sitt beste har ishockeyen fine små nyanser, en uventet pasning eller en akrobatisk redning, som kan endre en kamp på ett sekund. Og et lag som er mer enn summen av spillerne er vakkert å se på.

– Har du skrevet flere dikt om hockey?

– Nei, dette er definitivt min debut som dikter. Men kanskje blir det flere dikt. Idrett og dikting fortjener hverandre.

Det står om sekunder. En annen deltager er Tom Ingar Eliassen, 45 år fra Halden, som debuterte med novellesamlingen Ni favner og dypere på Kvalshaug forlag i 2014. Snart er samling nummer to på vei til butikkene nå i februar: Jeg har hørt det er fint der, denne gang på Cappelen Damm. Men her handler det altså om vinter og idrett.

– Hvorfor er idrett materiale som egner seg i dikt?

– For det første tenker jeg at det ikke er noen begrensninger i hva et dikt kan være eller hva et dikt kan handle om. Idretten, som så mye annet, egner seg godt i en poetisk form rett og slett fordi den er poetisk av natur, en ting er selve estetikken, noe annet er kampen eller konkurranseaspektet – tanken om en vinner og en taper. I dette spenningsfeltet ligger det naturlig både varme og kulde, applaus og latter, glede og melankoli, sier Eliassen.

Her er et utdrag av konkurransediktet hans, som heter «Sekundene, de små».

Hvordan vil Eliassen beskrive bruken av idretten i diktet?

– Diktet jeg har sendt inn handler om sekundene, de små sekundene eller tidelene som skiller triumf fra nederlag. Samtidig er det en hyllest til både jubel og gråt, til applausen og stillheten. Jeg har brukt idretten til forhåpentlig å si noe allmenngyldig, ikke bare om OL, men også om livet, sier Eliassen, som ved siden av novellene også skriver dramatikk og dikt.

– Diktene er et fristed – et sted hvor jeg leker mye mer enn jeg gjør i novellene, du kan godt si at jeg slipper meg mer løs. Samtidig er det noe befriende over formen, det faktum at du kan skrive et OK dikt i løpet av en dag eller en uke. Novellene og dramatikken er nok, for meg, et mer langsomt arbeid. Jeg har tidligere skrevet flere sportsdikt, blant annet til hoppuka og Tour de France.

– I samme stil som sekunddiktet?

– Det er dikt som er skrevet i ulike former, men det er nok mye felles der også – kanskje spesielt en rytme. Rytme som jo også er viktig i idretten. Diktet ble skrevet og trigget av konkurransen. Det er i utgangspunktet en veldig dårlig idé å konkurrere i poesi, likevel er det noe vakkert ved tanken så lenge idretten er utgangspunkt for diktene.

Marius Lien

redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.