Kanel til bassengkanten

En nekrolog over den nylig avdøde amerikanske underholdningsforfatteren Judith Krantz omtalte henne som «the international queen of poolside reading». Det er mulig at bassengene skribenten ser for seg ligger i forstedene til byer som Los Angeles og at de derfor er i helårsdrift, men det vidunderlige begrepet peker i likevel i retning av et litteratursosiologisk faktum: Hver gang noen bruker ord som «sommerbok» eller «ferielesning», sikter de egentlig til de litterære ekvivalentene til Fjordland-middager, altså lettgumlet føde uten forstyrrende elementer som smak eller konsistens.

Men selveste sommerferien skal selvfølgelig ikke kastes bort på skitt. Vi har gått gjennom vårens bokanmeldelser på Morgenbladets boksider, og sortert ut en god porsjon kanel. Her er noen av bøkene våre kritikere har løftet frem.

Kjartan Hatløy: Menneskedagar (Oktober)

Hatløy blir gjerne kalt naturpoet, men betegnelsen kan fort høres tradd og knuslete ut, om man ikke har fått med seg de forenende tankesprangene i diktene hans. Kombinasjonen av kunnskap om astrofysikk og astronomi og et filosofisk og kjærlig gemytt er denne poetens særmerke.

Katrine Heiberg

Ole Jacob Madsen: Generasjon prestasjon (Universitetsforlaget)

Drivkraften til Madsen er en sterk skepsis til pseudodiagnoser på både individ- og samfunnsnivå. Antall diagnoser i de psykiatriske manualene øker nemlig år for år. Ta DSM – diagnosemanualen til den amerikanske psykiaterforeningen. Den første utgaven kom i 1952 og hadde 60 diagnoser. I den som nå gjelder er det hele 400 av dem, i et uhyre finmasket nett. Det er nok få av Morgenbladets lesere som ville unnsluppet, dersom de ble lagt under lupen.

Willy Pedersen

Suzanne Brøgger: Koral (Kagge)

«[J]eg må poengtere at det er sant hvert ord jeg har skrevet, dessverre – selv om det ikke er noen unnskyldning.» Slik formulerte Suzanne Brøgger seg i åpningen på boken Transparens (1993), men den danske offentligheten hadde aldri vært i tvil. Siden den uhyre skandaleombruste debutboken Fri oss fra kjærligheten i 1973, hadde hun brukt sitt eget liv som materiale i en norm- og sjangerknusende skrivemåte. Koral er en sammenskrivning av hennes tre sterkt selvbiografiske bøker Crème Fraîche (1978), Ja (1984) og nevnte Transparens.

Bernhard Ellefsen

Vivian Gornick: Heftige bånd (Oktober)

Heftige bånd er sjelden vare: en rå og mangfoldig fremstilling av en kvelende nesten-symbiose og ditto umulig løsrivelse. På nåtidsplanet i boken er Gornick femogførti år gammel og moren nærmere åtti, de har kranglet og misforstått hverandre et helt liv, men fortsetter likevel å møtes. Det er disse felles gåturene i New Yorks gater som på essaylignende vis organiserer boken: Det som først ligner sladder og skadefryd på vegne av gamle kjente, utvikler seg underveis til en heftig diskusjon om ulike måter å leve på.

Elisabeth Frøysland Pedersen

Barbara Ehrenreich: Naturlige årsaker (Oktober)

Barbara Ehrenreich er 77 år og har droppet alle de medisinske undersøkelsene du blir tilbudt når du tilhører den øvre middelklassen i USA. Det skyldes ikke suicidale tendenser, forteller hun i sin siste bok Naturlige årsaker, snarere at hun har annet å ta seg til: skrive, lese, gå spaserturer, treffe venner. Hun erkjente dessuten en dag at hun egentlig var blitt gammel nok til å kunne dø. Det er ikke slik at vi alle har en utløpsdato, en bør heller ikke slutte å gi folk medisinsk hjelp ved en bestemt alder, sier hun. Men når avdøde er i syttiårene eller eldre, holder det å skrive «døde av naturlige årsaker» i nekrologen.

Willy Pedersen

«Idé: stille ut rommet i Briskebyveien, la Per male det, gulv, tak og vegger.» Dette står å lese i en av notatbøkene fra 1967–68, noe av det unike materialet fra Jan Erik Volds private arkiv som Kaja Schjerven Mollerin har hatt tilgang til under arbeidet med Historien om Mor Godhjerta, som både er et tids- og kunstnerportrett og en nylesning av den folkekjære klassikeren fra 1968.

Kari Løvaas

Smiths prosa går ofte i dialog med andre tekstar, andre forfattarar, annan kunst. I Vinter inntar Charles Dickens tradisjonstunge klassikar Eit julekvad (A Christmas Carol) ein viktig plass. For med referanse til Dickens' gjerrige og gretne Scrooge, får Smiths historie ei eiga menneskeleg vending når den sure og avvisande Sophia er den i romanen som opnar opp for framande, for fantasien og for krafta i orda, i poesien og i kjærleiken. Romanen Vinter er nok eit eksempel på korleis Ali Smith lyttar fantasirikt og samvitsfullt til orda, til kunsten, til samspel mellom menneske og til ei politisk turbulent notid.

Margunn Vikingstad

Björling er kjent som den mest radikale blant modernismens finlandssvenske poeter. I hans dikt er språket like hardt skakende som tilværelsen. Det fragmenterte og gjentagende uttrykket forsøker å dra det evige og universelle inn i diktet, gripe det i helt enkle ord.

Carina Elisabeth Beddari

Jeg blir særlig berørt av Oleviks fortelling om hvordan og hvorfor hun skapte sin egen familie slik hun gjorde det. Hennes beveggrunner, følelser og opplevelser er naturligvis godt gjenkjennelige for oss som er blitt foreldre på mer konvensjonelt vis. Det er ikke bare å skaffe seg en unge. Barnet vil alltid kunne stille henne til ansvar: «Hvordan kunne du velge dette for meg?» Spørsmålet er ikke særegent for hennes familiekonstellasjon. Mine barn har nøyaktig den samme retten til å stille meg det samme spørsmålet.

Peder Kjøs

I hele Ernaux' forfatterskap rekonstrueres livshendelser slik, uten at hun slipper taket i distansen mellom den hun en gang var og den hun er. Det er som om forfatteren lener seg inn i fortiden for å studere sine yngre selv, kanskje stryke dem over armen. Nysgjerrigheten driver Ernaux, som aldri fordømmer sine fordums valg og handlinger, men ser etter bakenforliggende årsaker. I Sommeren 58 vil hun «definere det landskapet – det sosiale, det familiemessige og det seksuelle – der hennes begjær, hennes hovmod og hennes forventning utfolder seg».

Carina Elisabeth Beddari

Arild Stubhaug har skrevet prisbelønnede biografier om matematikere som Niels Henrik Abel og Sophus Lie. Nå har han altså kastet seg over samfunnsforskningen. Boken er på nesten 600 sider, for min del kunne den vært dobbelt så lang. Det sensitive portrettet av Rokkan kaster nytt lys over norsk intellektuell historie, men vi får også lesenøkler til å forstå de siste årenes politiske konflikter – spenningene etter presidentvalget i USA, brexit og hvorfor EU knaker i fundamentet. Denne biografien er rett og slett en begivenhet.

Willy Pedersen

Journalisten Klas Gustafsons ferske biografi om Alberts opphavskvinne er basert på intervjuer med Gunilla Bergström, familien hennes, omgangsvenner og eksperter på litteraturen. Resultatet er nokså ordinært når det handler om Bergströms liv, men både vellykket og lærerikt når vi kommer tett på bøkene. I de beste av dem er Albert en barnas følgesvenn i den delen av barnelivet som bare de små har adgang til. Der fantasiens frie forvandlinger gjør tøfler til skip og skjerf til vollgraver. Der de voksne trer tilbake i kulissene, og deres regler – for oppførsel så vel som for erkjennelse – suspenderes.

Bernhard Ellefsen

Middelklassens adjektiver får virkelig kjørt seg i de tre relasjonsdramaene Agnes Lidbeck har skrevet. Kaldhevet. Steinmalt. Kortreist. Så mange ting som alltid bare har vært noe å spise, gjøre, se på eller forflytte seg rundt i, blir – som vi vet – til noe helt annet i dette sosiale sjiktet. Det som er blitt selvsagt er, at hva den kulturelle middelklassen angår, er ingenting selvsagt lenger. Mellom surdeigen og emneknaggene skal dessuten livet leves, og i det finnes barn og søsken og ektefeller og elskere. Dette er det Lidbeck så vidunderlig har satt gaffelen i. Hvis britisk film på 1950- og 60-tallet kunne sies å være preget av «kjøkkenbenkrealisme», er Lidbeck et særegent eksempel på 2010-tallets risottorealisme.

Bernhard Ellefsen

Schades andre roman er formmessig mer utfordrende enn sin forgjenger, men fantasien og den språklige lekenheten oppleves enda sterkere i Bergverket. Språket har en musikalsk presisjon. Humoren fornyer seg stadig gjennom Karstens springende tankerekker. Oppmerksomheten forflytter seg fra det ene mikroskopiske scenarioet til det neste. I stedet for å prøve å forstå hva som egentlig skjer, hengir jeg meg etter hvert Karstens uryddige og komiske redegjørelser.

Vilde Sagstad Imeland

I over tyve år har Erik Bjerck Hagen, professor ved Universitetet i Bergen, kjempet for et litteratursyn der det ikke er litteraturens egentlige mening som står i sentrum, men derimot hva den kan gjøre og hva vi kan få den til å uttrykke. Med dette dreier den litteraturvitenskapelige diskusjonen fra «teksten selv», til hvilke perspektiver som brukes for å gi litteratur mening og verdi. Samtidig flyttes kampen om fortolkningen fra tekstens interne relasjoner, til en konkurranse om hvordan vi bruker dem, hva vi får (og har fått) dem til å bety og hvordan disse betydningene fungerer i dag. I Hagens nye bok løftes denne konkurransen frem gjennom en omfattende diskusjon av fortolkningshistoriene til de mest sentrale forfatterne i perioden 1830–1875. Resultatet er ikke bare en opplest og uvanlig underholdende litteratur- og faghistorie, men også Hagens mest tungtveiende bidrag til norsk litteraturvitenskap til nå.

Frode Lerum Boasson