Hvordan fiksjon ikke virker

At den britiske The New Yorker-skribenten James Wood er verdens sterkeste litteraturkritiker, våger jeg å påstå nesten uten å blunke. Med enorm følsomhet og observasjonsevne søker han å avlure romankunsten dens hemmeligheter. Kritikken hans er lærerik, ofte smittende entusiastisk og ikke minst intenst eksistensielt engasjert.

I sin andre roman, Upstate, et kammerspill om en britisk familie (en far i sekstiårene og hans to døtre omkring førti) som gjenforenes i den nordlige delen av staten New York, blir det likevel svært tydelig for leseren at det er forskjell på teori og praksis.

Så å si hele veien knaker det høylytt i denne romanens tannhjul. I kolofonen takker Wood Per Petterson, som sammen med favoritten Saul Bellow er det viktigste forbildet. Men Wood makter ikke den (ærlig talt makeløse) tilforlateligheten i den pettersonske prosaen. Ei heller følger han nobelprisvinner Bellow i intellektuell høyspent refleksjon eller vidunderlig verdensfremmanende beskrivelser.

I stedet blir resultatet både livløst, maniert og altfor selvkommenterende. De små og store spenningene mellom familiemedlemmene som skal drive intrigen fremover, forblir stort sett påstander på boksiden.

Klisjeen om at litteraturkritikere er mislykkede forfattere er seiglivet, men i James Woods tilfelle får den ny mening: I sitt åpenbart inderlige ønske om å skrive romaner, gjør han et innstendig arbeid med å forstå hva som foregår i den fortellende kunsten. Kanskje må vi håpe at han ikke finner oppskriften på den gode romanen, siden den fortsatte jakten er oppskriften på briljant litteraturkritikk. Og den er i seg selv stor litteratur.

Bernhard Ellefsen

kulturredaktør