---
Anbefalt bok
Charles Dickens
Nicholas Nickleby
Herts., UK: Wordsworth Classics 1998 [1838–39]
---
Det var under et besøk på Dickens-museet i London like før nedstengningen at jeg ble minnet om den ubestridelige kjensgjerning at av de tallrike litterære klassikerne jeg ikke har lest, er minst en håndfull skrevet av Charles Dickens. En av dem jeg inntil nylig ikke engang hadde sett i filmversjon, er Nicholas Nickleby. Dickens' tredje roman, opprinnelig publisert som føljetong, er en sosialrealistisk såpeopera på åtte hundre tette sider, gjennomført på en måte som både gir innsikt i menneskenaturens mange fasetter og den tidlige industrikapitalismens råskap. I likhet med mange av Dickens' bøker er den skrevet som føljetong, og den har tv-seriens dramaturgi (eller snarere omvendt) med frempek, cliffhangere og uventede omdreininger underveis. Leserens interesse holdes i live med løfter om ung kjærlighet, skurker som stikker kjepper i hjulene for vår helt, glimt av hell og lykke avløst av bunnløs fortvilelse når den absolutte fattigdom truer. Fillene, skitten og sulten er aldri langt borte hos Dickens, ikke engang hos mennesker som er vant til å drikke te av porselen.
Skryt fra Marx.
Glem ikke at Dickens' London er identisk med Marx' London, og byen har mye til felles med Engels' Manchester, som dannet grunnlaget for brannfakkelen The Condition of the English Working Class. Få år etter at den unge fabrikkarvingen Engels hadde distansert seg fra sin klassebakgrunn, skrev parhestene Det kommunistiske manifest, samme år som Charles Darwin tok med seg sin unge kone, porselensarvingen Emma født Wedgwood, til Kent for å slippe unna den opprørske arbeiderklassen. Men Dickens ble værende i byen.
---
Hyllands bokhylle
Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.
Hver uke presenterer han på morgenbladet.no. en bok han synes flere burde få med seg
---
Dickens, Marx og Darwin var viktorianere som delte mange av de samme erfaringene. Marx var riktignok innvandrer, men bodde lenge i Hampstead der han strevde med å få endene til å møtes slik at døtrene kunne få sine pianotimer, og fruen fikk sove om natten.
Dickens var noen år eldre enn Marx, og Manifestet ble utgitt først ti år etter Nicholas Nickleby. De kan ikke desto mindre leses parallelt og komparativt. Dickens var ikke bare dronningens yndlingsforfatter, han var også kommunistenes forfatter, og Marx roste ham for å blottstille utbyttingen i det nyindustrialiserte England.
Humor og pustepause.
Felles for Marx og Dickens er indignasjonen over undertrykkelsen av arbeiderklassen. Hos Dickens er blikket imidlertid ikke bare systemisk, men også individuelt, og selv om vi alle er formet av våre sosiale omstendigheter, finnes det snille og slemme, barmhjertige og sadistiske mennesker også i Dickens’ herskende klasse. Det finnes ikke bare strukturer, men også individer.
Begge hadde humoristisk sans, men der Marx' humor som regel er perfid og selvgratulerende, spiller Dickens på flere strenger. Forfatteren av Nicholas Nickleby er sjenerøs og inkluderende, og gjør narr av overklassens manierte fasader med like stor glede som han karikerer griske oppkomlinger og hektiske fruer tilhørende småborgerskapet. For den som måtte være lei av å lese norsk samtidslitteratur skrevet i førsteperson om mennesker med eksistensielle plager, gir Dickens en pustepause. I denne romanen møter leseren et velassortert utvalg kvinner og menn som på ganske ulike måter kjemper for å forbedre eller konsolidere sin lodd i livet. Året var 1838, prinsesse Victoria var blitt dronning året før, samme år som Darwin utga Voyage of the Beagle. Til tross for de store teknologiske fremskrittene som særlig skyldtes symbiosen mellom dampmaskinen og kullet, var mennesker og dyr økonomiens viktigste energikilder selv i Storbritannia, den industrielle revolusjons episenter.
Den største skurken.
Nicholas kommer fra et møblert hjem, men før faren døde, rakk han å sette formuen over styr, slik at enken og hennes to halvvoksne barn må flytte til hovedstaden for å søke lykken. Nicholas går gjennom et stadium som lærerassistent hos den notoriske Wackford Squeers, som sulter og slår barna på kostskolen sin. Deretter prøver Nicholas seg som skuespiller og dramatiker, og ender som ansatt hos et par brødre som driver en filantropisk praksis i London. Den største skurken er den griske onkelen Ralph (en åndsfrende av Ebenezer Scrooge), mens Nicholas’ søster er hederlig og arbeidsom, til tross for at hun blir sabotert av andre kvinner som er misunnelige på hennes flid og skjønnhet.
Det er ikke enkeltpersonene eller handlingen som gjør denne boken til storartet litteratur, men det totale persongalleriet og miljøet rundt dem. Som menneskekjenner går Dickens sin samtidige Marx en høy gang.