Antirasistens svar til H. P. Lovecraft

Det var mens jeg orienterte meg i landskapet rundt H. P. Lovecraft, som jeg nylig skrev om i denne spalten, at jeg kom over denne romanen. Sekundærlitteraturen om Lovecraft er betydelig, og ganske mange tilkjennegir ambivalens. De er dypt berørt av stemningene, monstrene og uhyggen i novellene hans, samtidig som de opplever ubehag over mannens aggressive rasisme. Både jøder og afroamerikanere har bidratt til den offentlige refleksjonen om Lovecraft, og hovedpersonene i denne romanen er alle svarte. På snedig vis klarer Ruff, som er en dreven forfatter av fantastisk litteratur, å kombinere lovecraftiansk uhygge og spenning med en løpende kommentar til rasismen i Jim Crow-lovenes USA.

The Safe Negro Travel Guide.

Lovecrafts fortellinger finner sted i og rundt den fiktive småbyen Arkham i Massachusetts. Det er derfor bokstavelig talt til Lovecrafts land ferden går i denne bokens første episode. Atticus Turner, nylig hjemvendt fra Korea-krigen, har kjørt til Chicago for å besøke sin far, som viser seg å ha reist med en mystisk hvit mann nettopp til Massachusetts. Science fiction-leseren Atticus har et anstrengt forhold til sin mer politisk bevisste far, som anser sjangeren for å være underlødig og rasistisk.

Handlingen utspiller seg i 1950-årene, før borgerrettighetsbevegelsen, og Atticus gjør klokt i å ta med The Safe Negro Travel Guide, en reisehåndbok utgitt av onkelen George. Der går det frem hvilke hoteller som tar imot negre (et ord både hvite og svarte brukte på femtitallet uten å tenke over det), hvor man kan få servering og hvilke bilverksteder som har svarte innehavere. Slike bøker fantes i virkeligheten også, og informasjonen i Georges bok er essensiell og sparer Atticus og hans reisefølge, onkel George og venninnen Letitia, for mange ubehageligheter, men slett ikke alle.

Okkulte nettverk.

Atticus viser seg å være etterkommer, gjennom en stammor som fikk barn med sin hvite eier, av grunnleggeren til et okkult selskap som søker verdensherredømme ved å etablere kontakt med overnaturlige vesener. På grunn av sitt stamtre viser Atticus seg å være en sentral person i den hvite, renhetssøkende kulten, og det er bare indirekte inngripen fra den mystiske hvite mannen, Caleb Braithwaite, som redder ham fra å bli ofret. Takket være Atticus’ forbindelse til en verden av usynlige makter, blir også slektningene og hans nære venner trukket inn i okkulte nettverk og etablerer kontakt med mektige ånder.

Hver av personene i Atticus’ indre krets, totalt åtte, får sin episode. Letitia må håndtere en lunefull gud etter å ha overtatt et hus. Ruby havner i en situasjon der hun uten forvarsel skifter rase og våkner som en rødhåret hvit kvinne. Unge Horace blir uforvarende eier av en forhekset dukke, mens moren Hippolyta havner i en parallell dimensjon der hun møter den forviste hushjelpen Ida.

Ruff har ikke spart på konfekten; her er de fleste av motivene fra Lovecrafts historier representert, og boken kunne nesten ha gått for å være pastisj, hommage og fan fiction, hadde det ikke vært for turneringen av tematikken omkring rase og rasisme, som er en liten genistrek. Flere av personene i boken er science fiction-fans. De er også svarte og derfor en trussel mot Lovecrafts herrefolkstenkning, samtidig som de med betydelig intelligens, fantasi og mot overvinner de lovecraftianske monstrene og åndene de møter.

Tv-serie.

Bokens episodiske karakter gjør den perfekt som kandidat til en tv-serie, og tilfeldighetene ville det slik at første sesong av Lovecraft Country har premiere omtrent idet jeg skriver disse linjene. Den er verdt å se frem til også for dem som ikke har et inderlig forhold til skrekkfilmer. Det sies, utvilsomt med rette, at monstrene under sengen, på havets dyp og i mørke skogholt er representanter for våre indre demoner. Lovecraft fryktet raseblanding og genetisk degenerering mer enn noe annet, og hans monstre er misfostre. I Ruffs versjon er det derimot ikke rase og urenhet som er problemet, men rasisme og renhetstrang.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo