Åpne løsninger

Det er ikke mange frynsegoder en omreisende akademiker kan glede seg over – vi flyr billig og bor enda billigere, betaler taxi selv (for vi har fått streng beskjed om å ta bussen), og gir jernet i store og små forsamlinger uten å tenke på et eventuelt honorar – men desto hyggeligere er det når dører uventet åpner seg fordi man viser seg å ha nyttige kontakter. Det var i mars at jeg besøkte Brno, Gregor Mendels hjemby og Mährens urbane sentrum, et trivelig sted med trikker, kaffebarer og antikvariater som vitner om en stor studentbefolkning, men ikke desto mindre en rolig provinsby beliggende i den doble skyggen fra Wien i sør og Praha i nord. Jeg hadde en ledig formiddag, og ble tatt med til den digre funkisvillaen bygget for Tugendhat-familien i 1929 (ja, filosofen Ernst Tugenhats sprinkelseng er på plass) på en privat visning med doktoranden Amalia som guide og hennes sympatiske, kjederøykende kjæreste Lukas på slep, også han doktorand. Kjekk ungdom.

Etter besøket måtte jeg lese The Glass Room, den nylig filmatiserte romanen der villaen er hovedpersonen. Byen og persongalleriet er i varierende grad fiksjonalisert; Brno heter Mešto i romanen (altså «By»), men har fått igjen sitt egentlige navn i den tsjekkiske oversettelsen. Enkelte historiske personer opptrer som seg selv, og det er lett å gjenkjenne husets arkitekt Ludwig Mies van der Rohe i Rainer von Abt, men beboerne, deres nettverk, deres tanker om verden og livet, og ikke minst deres ekteskapelige forviklinger, er skapt av forfatteren.

Katastrofen.

Det store hvite huset, midt i mellomkrigstidens forvirrede Mitteleuropa, utgjør romanens omdreiningspunkt. Med sine åpne løsninger, rette vinkler, store vinduer og generøse takhøyde representerer huset en verdensåpen modernitet. Industrimagnaten Viktor Landauer, som har fått huset oppført, oppdrar sine barn til å bli verdensborgere mens mistenksomheten, gjerrigheten og tilbaketrekningens ideologier sprer seg som en usynlig giftgass over kontinentet. Den hvite betongkolossen som ruver over Brno sentrum, representerer, i boken som i virkeligheten, en hyllest til rasjonalitet og modernitet, lengselen etter å legge det støvete, snirklete, konvensjonelle gamle Europa bak seg og skape en identitet basert på fremtid og ikke fortid. Bare få år etter at huset var ferdig, ble denne fremtiden avlyst. Lokale aktivister malte Hakenkreuz på huset mens familien var på ferie, Anschluss fant sted noen få mil sør for byen, og sudetentyskere marsjerte for innlemmelse i Das Reich. For tsjekkerne var tysk annektering ubekvem og ydmykende, men for jødene nærmet katastrofen seg. Familien Landauer flykter til Sveits, mens en skallemåler fra Leipzig tar over huset i rasevitenskapens tjeneste.

Besettelser.

The Glass Room er en gripende roman, ikke primært fordi den er så godt skrevet (noe den er), og heller ikke fordi den tematiserer modernitetens mørkeste kapittel (hvilket den gjør), men fordi den er en besettende bok om besettelse der det lille speiles i det store og omvendt. Personene er drevet av ulike besettelser – seksuelle, ideologiske, estetiske. Von Abt vil ha enkelhet og funksjonalitet; Viktor Landauer insisterer på å kunne være hjemme overalt i verden; Kata Kalman blir forelsket, og det gjør kanskje Liesel Landauer også. Hana Hanakova er en tospråklig tsjekker gift med en jøde. Hun eksperimenterer med sin seksualitet og kjønnsidentitet og elsker det store, lyse, åpne huset på høyden, men selger seg i desperasjon til en tysk skallemåler under okkupasjonen.

I sin avslappede holdning til bastardisering og feiring av individuell frigjøring danner Hana en effektiv kontrast til de seriøse, grensesettende, renhetssøkende og manisk klassifiserende nazistene som etter hvert inntar byen. Den samme kontrasten gjenfinnes på makroplanet og i den ideologiske polariseringen. Hanas mann Oskar er talerør for den – i etterpåklokskapens lys – naive tilliten til at nazistene da umulig kan tro at det går an å drive samfunnet uten jøder, mens den mindre optimistiske Viktor har blikket rettet dels mot Katas gåtefulle øyne og generøse kurver, dels mot de mørke skyene som trekker nærmere. Det går dårligere med Oskar enn med Viktor, som kommer seg til Sveits i tide.

Ideologiske landskap.

Mawers roman befinner seg tidvis på grensen til kitsch, men redder seg med sitt usentimentale språk, innforlivethet med mellomkrigstidens tidsånd og intellektuelle liv, og ikke minst med sitt heroiske forsvar for en nå glemt tro på en fremtid der det ikke finnes jøde og tysker, for ikke å si muslim og etnisk norsking. Vi må ikke glemme, sies det med rette, og noe av det vi ikke skal glemme, er at kosmopolitisk verdensåpenhet ble ansett som et degenerert jødisk karaktertrekk av nazistene, slik Salman Rushdies hyllest til migrasjonens og bastardiseringens kulturelle kreativitet ble en dødssynd for presteskapet i Teheran. Enhver får trekke sine egne konklusjoner i dagens ikke helt usammenlignbare ideologiske landskap.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo