Bokbrev: Månedens beste, de ekstra tankevekkende og en gammel favoritt

Kjære leser,

Bokhøsten nærmer seg på en måte slutten, men fremdeles gjenstår de viktigste ukene i bokhandelen. Det er nå bøkene skal selges! Som bokhandlersønn og mangeårig bokhandelmedarbeider er det nesten så jeg melder meg til tjeneste igjen, det var skikkelig gøy med den måneden da så mange skulle ha bøker. Det gikk rarere og bedre og morsommere bøker i julesalget enn i resten av året, det var da det var mulig å prakke på kunden en diktsamling til en tante eller noen noveller til en nevø. Og det var slett ikke bare nye bøker som ble pakket inn – det var gammelt og nytt, tykt og tynt.

I denne månedlige utgaven av boknyhetsbrevet vårt skal det selvsagt handle om de beste og/eller mest tankevekkende bøkene vi har anmeldt i november, men jeg må innrømme at denne månedens største leseropplevelser for min del har kommet av gjensynet med en gammel favoritt som gikk ut av tiden.

Bak blinddøra skjer det fortryllende ting

Midt i november døde nemlig novelleforfatteren Hans Herbjørnsrud. Jeg hadde ikke lest ham på ti år, men bortgangen fikk meg til å plukke opp igjen et utvalg av hans noveller utgitt under den treffende tittelen Her kan alt skje. Denne gangen begynte jeg på begynnelsen. Og herregud for et litterært univers denne forunderlige forfatteren fra Heddal i Telemark tok leseren med inn i allerede fra starten av. For eksempel var det nærmest besettende å lese de to utvalgte novellene fra samlingen Vannbæreren (1984). Det er henholdsvis tittelnovellen og en som heter «Dubletter». Her etableres fortellersituasjonen som er tilsynelatende selvbiografisk. Den som snakker heter Hans og bor i Heddal, han har en sønn som heter Dag. Men det er samtidig en helt annen verden dette utspiller seg i, en mørkere og farligere og rarere verden, en verden som så åpenbart er litteraturens.

Fortelleren viser seg å ha en tvillingbror som bor i Gudbrandsdalen. Denne broren forsvinner og gradvis skjønner vi noe om hvorfor og noe om hvem som har skylden. Og underveis blir fortellerens rolle som den forsvunne brorens dobbeltgjenger i de levendes verden mer og mer forstyrrende. Det hele er fortalt i en overskridende form for realisme som det ikke føles helt riktig å kalle «magisk», men som definitivt er både fortryllende og ikke så rent lite skremmende. Jeg ble sittende og tenke at det ikke bare er Jon Fosse og Vigdis Hjorth og Per Petterson som fortjener mange lesere internasjonalt – også dette burde kunne «gjenoppdages» (eller snarere «oppdages») av lesere innenfor og utenfor landets grenser. Spenningen, formen, rytmen og tankerikdommen er på litterært toppnivå i Hans Herbjørnsruds forfatterskap, fra debuten i 1979 til den siste boken i 2006.

På morgenbladet.no kan du finne en sak om betydningen av Herbjørnsruds litteratur, en nekrolog signert kritiker og litteraturforsker Sigurd Tenningen og en podkastepisode der Ane og jeg rantet om hvor jævlig god Hans Herbjørnsrud var.

Månedens beste

Men det skal jo handle om nye bøker også. Dette er noen av anmeldelsene fra november der våre kritikere har lest nye utgivelser med begeistring:

Maria Navarro Skaranger: Jeg plystrer i den mørke vinden

Om Maria Navarro Skarangers fjerde roman skriver Carina Elisabeth Beddari blant annet: «Skarangers romaner er ikke gode fordi de handler om alenemødre på Romsås. Det «viktige» i å se akkurat denne typen mennesker er ikke essensielt hverken i Emily forever eller Jeg plystrer i den mørke vinden. Like fullt viser Skarangers romaner at klasse ikke bare handler om ytre omstendigheter, men noe som sitter inne i hodene våre.»

Mircea Cărtărescu: Solenoid

Den rumenske forfatteren som alltid nevnes som nobelpriskandidat (og som jeg hadde gleden av å se da han gjestet Norge og litteraturfestivalen på Lillehammer for omtrent 15 år siden – det var minneverdig), er ute med en ny murstein som Frode Johansen Riopelle har lest med glede: «Cărtărescu er mindre opptatt av hva en roman trenger enn hva den tillater – og etter at den første betenkeligheten har lagt seg, takker jeg for det.»

Tina Åmodt: Den andre moren

Tina Åmodt, som debuterte med den oppfinnsomme og overraskende boken Anleggsprosa (2010), er også ute med sin fjerde bok. Om den skriver Live Lundh: «Å, Silje Marie! Det er lenge siden jeg støtte på en så interessant, menneskelig, sammensatt forteller som hovedpersonen i Tina Åmodts roman Den andre moren.»

Daniel Clowes: Monica

På tegneseriefronten er en ny utgivelse fra Daniel Clowes for en begivenhet å regne, og Aksel Kielland mener sågar at Monica er en større begivenhet enn vanlig: «Monica er en av tegneseriehøstens store bragder, og et høydepunkt i et av de største kunstnerskapene i moderne amerikanske tegneserier.»

Tankenøttene

Bøkene må ikke nødvendigvis være entydig begeistrende for å sette tankene i sving. Her er noen av bøkene som har fått våre kritikere til å gruble i november:

Kjetil S. Østli, H.K.H. Kronprins Haakon: Haakon. Historier om en tronarving

Espen Søbye har lest det nye bokportrettet av kronprinsen og skriver blant annet: «Bokens tittel kunne like gjerne ha vært ‘Arvekongedømmets legitimasjonsproblemeri det enogtyvende århundret’. Det er slett ikke sikkert at en slik habermasiansk tittel ville ha appellert mindre til det lesende Norge enn ‘historier om’. Det er eldre folk som leser bøker, og de eldre i dag er sekstiåttere med svart belte i legitimasjonsproblemerunder senkapitalismen.»

Hadia Tajik: Drømmer for min datter

Det er en interessant dobbeltposisjon Hadia Tajik innehar når hun skriver, observerer Live Lundh: «Som kvinne med innvandrerbakgrunn og i kraft av å være muslim fra en vestlandsbygd, står hun ‘på utsiden’ av majoriteten. Men i kraft av å ha vært statsråd i to regjeringer før hun ble førti, har få vært så ‘på innsiden’ som hennes selv, innrømmer hun.»

Agnes Lidbeck: Nikes bok

Svenske Agnes Lidbecks store roman som nå foreligger i norsk oversettelse, er en eskapistisk kjærlighetsfortelling som er vel skjebnetung for Margunn Vikingstad: «Likevel blir dei jamne, illevarslande påminningane – ‘De lever i et før. Sammen. Ikke klar over at det kommer et etter’ – etter kvart grundig utmattande, ja, skikkeleg irriterande når dette er hovudmotoren i ei bok på nærmare 700 sider.»

Månedsbrevet er tilbake i romjulen. Til da: God lesning!

Bernhard Ellefsen, bokansvarlig

PS:Her kan du melde deg på Morgenbladets kultur- og boknyhetsbrev, som også inkluderer Bernhard Ellefsens månedlige anmelderi-rapport.

Bernhard Ellefsen

kulturredaktør