Bordets gleder og sorger

Det kan virke som om bokens status har sunket så dypt at de intervjuede i spalten «På nattbordet» ikke lenger gidder å skryte på seg leseropplevelser de åpenbart ikke har hatt. Det er noen år siden at en merkbar andel snakket varmt om Hamsun uten å være i stand til å svare på oppfølgingsspørsmålet om enkelttitler. Det er mulig at forklaringen er at Bjørn Gabrielsen er en høfligere vert enn sin forgjenger Per Bang. Jeg mistenker uansett at enkelte av dem som blir spurt om viktige, tidlige leseropplevelser – både i nevnte spalte og ellers – pynter noe på erindringen ut fra et kanskje ubevisst ønske om ikke å miste noen gram kulturell kapital. Det er ikke tilfellet hva angår ukens tittel fra min bokhylle.

Burlesk.

Ole Risengrynsgrøt er skrevet av bergensforfatteren Ole Tschudi Irgens, om hvem nettet er ganske ordknapt. Han levde fra 1902 til 1993, og publiserte såvidt jeg vet bare denne barneboken og en samling historier om eksentriske bergensere med tittelen Rar som steik på en lørdag. Trolig var boken om Ole og søsteren Marit en julegave fra min mormor, som var bergenser. Kanskje hun til og med kjente forfatteren, som bare var noen få år eldre enn henne.

Gjensynet minner meg om hvorfor denne boken var en favoritt den gangen da verden fremdeles var ny og full av overraskelser, før modernitetens avfortrylling vaksinerte barnesinnet mot magien. Den åpner med en relativt hverdagslig scene, men så glir den over i et burlesk modus som på sitt beste bringer tankene i retning av Lewis Carroll og hans likesinnede.

Slaraffenland.

Vi møter Ole og Marit i oppspilt stemning julaften ettermiddag. Som tradisjonen tilsa, skulle treet pyntes av de voksne, og barna slapp først til når det var klart. For å få slutt på søskenkrangelen og korte ned ventetiden, foreslår pappa en middagslur. Mens de later som om de forsøker å sove, forteller han eventyret om Slaraffenland, der det spruter saftogvann og brus av fontenene, der det vokser slikkerier på trærne og grisene vralter omkring ferdig stekt med kniv og gaffel ut av ryggen.

Etter at pappa har gått ut, våkner de og oppdager Ole Lukkøye utenfor vinduet. Han sier seg villig til å innfri et ønske, og Ole er rask til å be om å få komme til Slaraffenland. Ole Lukkøye er betenkt, og forklarer at veien dit er vanskelig. Blant annet må de først forsere Skryteland og Sladreland, og deretter spise seg gjennom en tykk mur av risengrynsgrøt. Ikke noe problem, svarer Ole, som er kjent for sin forkjærlighet for denne retten.

Dermed bærer det i vei til Skryteland, hvor de blir kjent med små og store skrythalser, og hvor de trenger både list og hell for å unnslippe den allmektige Skrytepaven. Deretter kommer de til landet der innbyggerne naturlig nok er utstyrt med sladrehank i ryggen, og hvor kongen er omgitt av sladrespeil. Jo bedre man er til å sladre, desto større og finere blir hanken. Oversladrekjerringen er lite imponert over barnas evne til å sladre, men med litt hjelp klarer de å overliste Sladrekongen og finner den hemmelige inngangen til veggen av risengrynsgrøt.

Med et lite stønn svelger Ole den siste munnfullen idet Marit oppdager et gjerde av røkepølser, småstein i veikanten som viser seg å være rosiner og egg der det har gått en hest, for som deres far helt korrekt har nevnt, slipper hestene i Slaraffenland egg i stedet for hestepærer.

Enkle gleder.

Mens skryting og sladring er de fremste dydene i de to andre landene, er det latskap som står høyest i kurs i Slaraffenland, der ingen behøver å jobbe. Slaraffene er så fete at noen av dem må ha støttehjul for å hindre at magen subber i bakken. Deres øverste leder kalles Kaptein Vom, og han er så lat at han ikke engang gidder å spise. Han har nemlig en luke i magen, som undersåttene jevnlig fyller med pølser, brus, kaker og skinkestek.

Drevne lesere forstår iallfall på dette punktet i fortellingen at den er en moralsk fabel som advarer mot grådighet, latskap og andre synder. Tidlig i historien får vi et frempek ved at Ole og Marit kaller hverandre skrytepave og sladrehank (foruten tittemikkel og andre fornærmelser som dessverre er gått ut på dato), og vel hjemme innser Marit at hun skal være snill mot sin bror, mens Ole erkjenner at det kan bli for mye av det gode, selv om det er snakk om mammas risengrynsgrøt.

Det var beskrivelsene av overfloden i Slaraffenland og Leif Raas groteske tegninger av slaraffer som kjører trillebår med magen sin, som fikk meg til å lese denne boken i filler for femti år siden. Det er ingen ting ved komposisjonen, personskildringene eller språket som gjør den oppsiktsvekkende, men ikke så sjelden viser det seg at det er enkle gleder som varer lengst.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo