Bøker

– Dette utgjør neppe etisk vanntett argumentasjon

Litteraturforsker Tore Rem mener Kjersti Irene Aarstein slutter for enkelt fra roman til liv.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg har sans for det hun sier hun vil gjøre, at Karl Oves perspektiv er så uangripelig og får så mye sympati fra leseren at det er viktig at man synliggjør de andre karakterene som kommer i hans skygge. Det synes jeg i utgangspunktet er helt legitimt, og en interessant lesning etisk sett, sier Tore Rem, som er sakprosaforfatter og professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Han er blitt oversendt Kjersti Irene Aarsteins doktorgradsavhandling av Morgenbladet og spurt om han synes argumentasjonen for at Min kamp inneholder en anklage mot onkel Gunnar, er overbevisende, og om han ser noen forskningsetiske betenkeligheter med å sette frem en slik påstand.

– Derimot har jeg tilsvarende problemer med den mest direkte begrunnelsen for akkurat denne delen av avhandlingen, nemlig at mordanklagen mot «Onkel Gunnar» «uansett vil bli lagt merke til før eller senere», og at dette da «i verste fall» kan bli behandlet på en måte som «ikke tar høyde for den retoriske dimensjonen» ved verket. Dette utgjør neppe etisk vanntett argumentasjon, sier Rem.

– Er dette en god lesning? Jeg synes nettopp ikke at Aarstein tar til tilstrekkelig «høyde for den retoriske dimensjonen», og at hun dermed slutter for enkelt fra roman til virkelighet. I tillegg vil jeg mene at hun har et ansvar for å prøve ut alternative fortolkninger, og ikke mindre når hun ender opp med en så sensasjonell og alvorlig konklusjon, sier Rem, og fortsetter:

– En minst like plausibel lesning, hvis man skal nærme seg dette som litteratur, er etter min mening at vi tidvis har å gjøre med en febrilsk og lettere paranoid forfatterskikkelse som desperat leter etter svar, og som går inn i alle muligheter angående uklarhetene rundt farens død. Han fantaserer jo også selv om å slå i hjel faren.

– Her presenteres en rekke indisier for en fortolkning, men jeg synes, også utover det problematiske ved å slutte direkte fra roman til liv, at disse langt fra er nok til å understøtte påstanden om at det i verket faktisk fremsettes en «anklage» om at Knausgårds onkel skal ha «drept sin eldste bror».