En fest for kråker

Hør Frode Helmich Pedersen beskrive hvordan han mener klassekampen burde fremstilles i Game of Thrones på Morgenbladet podcast:

Det var ingen selvfølge at Game of Thrones – HBO-serien som er bygget på George R. R. Martins romansyklus A Song of Ice and Fire – skulle bli en så formidabel suksess som den er blitt. Millioner av tv-seere verden over venter nå i spenning på sesong nummer seks, som har premiere på mandag.

Game of Thrones utspiller seg i et middelalderlignende univers, og dreier seg primært om kampen om Jerntronen, som befinner seg på kontinentet Westeros, og som ved seriens begynnelse er i opprørerkongen Robert Baratheons besittelse. Etter Baratheons død oppstår det et maktvakuum som fører til en uoversiktlig og ødeleggende storkrig, der tre tronpretendenter kjemper om Jerntronen i hovedstaden Kings Landing, mens to separatister forsøker å løsrive sine riker fra tronens grep.

Fire av de fem kongsemnene har allerede mistet livet på slutten av femte sesong, men uten at maktforholdene i Westeros dermed har nærmet seg en avklaring. Dessuten trues hele kontinentet av en invasjon fra isødet i nord, hvor allslags fryktinngytende skrømt kommer trekkende sørover sammen med den kommende vinteren, som i dette universet kan vare i mange år.

HBO har med Game of Thrones lyktes i å forvandle en subkulturell sjanger – episk fantasy for voksne – til et allmennkulturelt fenomen. Selv seere som vanligvis holder seg til virkelighetsnære drama har latt seg fascinere av dette universet, som inneholder sverdsvingende riddere, yppige prinsesser, drager og levende døde.

Én viktig grunn til dette er at Martin, i motsetning til mange av sine fantasykolleger, i utstrakt grad har hentet tema og motiv fra europeisk historie, særlig fra de engelske Rosekrigene (1455–1485) da fyrstehusene Lancaster og York kjempet om den engelske tronen. Dette åpner for en nyansert og realistisk fremstilling av stormaktspolitikk, hoffintriger, strategiske giftemål, felttog og eksiltilværelse, samt en troverdig fremstilling av mellommenneskelige forhold. Når slike virkelighetsnære fenomener danner rammeverket, har seerne tydeligvis lettere for å svelge seriens mange eventyrlige elementer.

En annen årsak til seriens suksess er at Martins univers er usedvanlig grundig uttenkt, med et svimlende persongalleri, detaljert geografi og omfattende forhistorier til alle riker, adelsslekter og folkeslag. Den som dykker ned i denne fiksjonen, vil finne en hel verden å fortape seg i. Og i motsetning til hos Tolkien –som Martin ofte sammenlignes med – koker historien her ikke ned til det godes kamp mot det onde, men utspiller seg i stedet mellom figurer som på ulike måter er preget av menneskelige skavanker. Med til det besnærende ved Martins bøker hører også de nådeløse skildringene av voldtekter, tvangsekteskap, tortur, henrettelser, snikmord og knuste drømmer. Samlet sett gir disse skildringene et mørkt og desillusjonert inntrykk som kan bringe tankene hen på den litterære naturalismen, som jo også tenderte mot å dvele ved tilværelsens skyggesider.

Av en eller annen grunn har Martins univers truffet samtidens publikum akkurat nå. Den slovenske filosofen Slavoj Zizek (han, ja) har foreslått at seriens sterke appell skyldes en utbredt skuffelse ved det moderne sivilisatoriske prosjektet, som i manges øyne har avslørt seg som en endeløs rekke av fiaskoer. «Hele denne lengselen etter et nygotisk univers», sier han, vitner om «en stor engstelse ved hele moderniteten». Han sikter her både til høyrepopulistenes forkjærlighet for den førmoderne verden – den gang da menn var menn – og miljøforkjempernes fortelling om at moder jord har lidt ubotelig skade som følge av industrialisering og konsumerisme.

Sikkert er det i hvert fall at Game of Thrones inviterer seerne til å identifisere seg med de glamorøse og de mektige: konger, dronninger, prinsesser, fyrster, høvdinger, lærde, riddere og hoff­intriganter – og selv de gangene vi er innom de lavere samfunnslag, er det som oftest i følge med noen av edel byrd, for eksempel smedlærlingen Gendry, som uten å vite det er kong Robert Baratheons sønn.

Underholdningsfiksjonen kjennetegnes gjerne av dette: at mindre eventyrlige sider ved det fiktive universet underslås slik at vi kan drømme oss vekk uten forstyrrelser. Når femkongerskrigen bryter ut for fullt på begynnelsen av andre sesong, ser vi det hele utelukkende fra de herskendes synspunkt, og trenger derfor ikke å reflektere så mye over krigens grunnleggende meningsløshet. (Det er i det store og det hele ett fett for folk flest hvem som sitter på tronen, siden ingen av de mulige herskerne har noe politisk program.) Serien forteller oss en hel del om de byrder makten fører med seg, men tilnærmet ingenting om hvordan hverdagen tar seg ut for dem som er under hælen.

Samtidig bærer romanene også i seg spiren til en sosial kritikk. Et slående eksempel finner vi i seriens fjerde roman, A Feast for Crows, hvor vi møter en viss Septon Meribald, som gir en beskrivelse av hvem de egentlig er, alle disse mennene som marsjerer under stormennenes bannere. De fleste av dem er fattigfolk, sier han, og dras med av hæren til den lokale lorden som følge av krigsromantikk og eventyrlyst. Men etter hvert som krigen vedvarer, blir situasjonen stadig mer elendig. Klærne deres råtner, og halvparten av dem gjør fra seg i buksene etter å ha drukket urent vann:

Hvis de vil ha nye støvler eller en varmere kappe eller kanskje en rusten hjelm, må de ta dem fra et lik, og etter ikke lenge stjeler de også fra de levende, fra småfolket som bor i det landet de kriger i, folk som ligner mye på dem de selv en gang var. De slakter deres sauer og stjeler deres kyllinger, og derfra er det bare et lite steg til å stjele med seg døtrene deres. Og en dag ser de seg rundt og oppdager at alle deres venner og slektninger er forsvunnet, at de kjemper ved siden av fremmede under et banner de knapt gjenkjenner. De vet ikke hvor de er eller hvordan de skal komme seg hjem, og lorden de kjemper for vet ikke hva de heter, men her kommer han likevel og roper at de må danne formasjon, at de må lage en linje med sine spyd og sigder og kvessede hakker, at de må holde stand. Og ridderne galopperer mot dem, ansiktsløse menn dekket av stål, og jerndrønnet fra angrepet synes å fylle hele verden …

Dette er en ypperlig passasje som i et kort riss åpner opp den verdenen som hele tiden har funnes bak stormaktsintrigene. Lesere som bekymringsløst har latt seg rive med av storfolkets megalomane prosjekter får her en betimelig påminnelse om hvilke konsekvenser maktpolitikken har hatt for vanlige folk.

Septon Meribald, mannen som gir oss gløttet inn i denne elendigheten, tilhører den lavere geistligheten innen den dominerende religionen i Westeros, «The Faith of the Seven», og oppfatter seg som småfolkets talsmann. Slike vandrende geistlige får en viktig politisk rolle i kjølvannet av krigen fordi de organiserer de fattige, som danner en egen religiøs gruppering kalt «sparrows». Som en del av det politiske spillet til den tyranniske enken etter Robert Baratheon, Cersei, oppheves forbudet mot at religiøse grupperinger kan bære våpen, noe som fører til at de fattige spurvene i stort antall slutter seg til den militante religiøse ordenen «Poor Fellows». Men det som her kunne blitt en interessant fremstilling av en antiautoritær motstand mot elitens hensynsløse maktspill, forvandler seg i stedet til noe ganske annet.

For når disse spurvene, under ledelse av den geistlige «High Sparrow» – som mest av alt ligner en slags Savonarola, botspredikanten som med fanatisk glød angrep de rikes vellevnet i renessansens Firenze – mot slutten av sesong fem vender seg mot Cersei og sperrer henne inne i en mørk celle, er formålet ikke å forlange rettferdighet for jordens elendige, men å tvinge henne til å tilstå sine synder, som først og fremst er av seksuell art. Og når enkedronningen til slutt velger å bekjenne de minst alvorlige av overskridelsene hun er anklaget for – at hun har ligget med diverse menn, inkludert sin egen fetter, etter ektemannens bortgang – får hun blant annet følgende svar fra spurvenes øverste leder: «Enkers ondskap er velkjent, og alle kvinner er lettferdige i sine hjerter, henfalne til å bruke sin list og sin skjønnhet til å innpode sin vilje i menn.» Ikke akkurat frigjøringens røst dette altså.

Som følge av sin bekjennelse tillates Cersei å vende hjem til slottet, men ikke før hun snauklipt og naken har gått skammens gang gjennom hovedstaden. Her overøses hun med råtne grønnsaker og obskøne tilrop, og hele seansen blir etter hvert så motbydelig at man ikke kan unngå å sympatisere med Cersei – hvilket nærmest er en bragd fra serieskapernes side tatt i betraktning hvor egoistisk og hensynsløs hun hittil er blitt tegnet.

Det er selvsagt mulig å forsvare denne fremstillingen med henvisning til at vi tross alt har med et middelaldersk univers å gjøre – som i tråd med romanenes naturalistiske estetikk blir skildret i skånselløs detalj. Ikke desto mindre er det påfallende at seriens eneste eksempel på en folkelig motstandsbevegelse gjøres totalt uspiselig ved å være uløselig forbundet med en konservativ og livsfornektende religiøs fanatisme. Parallellen til vår tids militante islamistiske bevegelser synes her ganske nærliggende. Dermed gis publikum ingen annen mulighet enn å knytte sin sympati og sin interesse til den av de føydale herskerne som til enhver tid måtte fremstå som mest tillitvekkende.

Ikke desto mindre er serien blitt ansett for å inneholde progressive trekk. Som det påpekes i den ferske boken Women of Ice and Fire, redigert av Anne Gjelsvik og Rikke Schubart, er det for eksempel mulig å oppfatte seriens fremstilling av kvinner som feministisk. For selv om kvinnene i Martins univers ofte er ekstremt seksualiserte, er mange av dem fullt på høyde med mennene hva gjelder politisk kompetanse, karisma, mot og ambisjoner. Feministiske kommentatorer har særlig latt seg begeistre av «dragemoren» Daenerys Targaryen, som tilhører den eldste kongeætten i Westeros, og som i løpet av fjerde og femte sesong etablerer seg som dronning i området rundt «slavebukten» på det østlige kontinentet Essos. Hennes appell består ikke bare i at hun fremstår som en klok og sympatisk hersker, men også i at hun – i motsetning til sine mannlige motstykker – faktisk har noe som ligner et politisk program: Hun befrir nemlig slavene i byene hun erobrer.

Man kan imidlertid vanskelig hevde at de frigjorte slavene representerer noen emansipatorisk bevegelse, siden de blindt tilber sin frigjører som en gudinne. Og heller ikke Daenerys’ regime er noen dans på roser: Straks etter at hun har erobret tronen i den eksotiske byen Mereen, erfarer hun at det ikke er politisk mulig å omskape samfunnet etter sitt eget hjerte. I stedet tvinges hun til det ene uhellsvangre kompromisset etter det andre, slik at det etter hvert synes uklart om samfunnet i det hele tatt kan sies å ha blitt bedre under hennes septer.

Ifølge Martin selv er denne fremstillingen ment som et realistisk korrektiv til mye av det som ellers presteres innen fantasysjangeren, hvor gode herskere uten store vanskeligheter etablerer lykkelige samfunn. Men selv om Martin skal ha honnør for ikke å skjønnmale føydalsamfunnet, kan man innvende at egalitær, folkelig mobilisering i hans univers fremstår som helt umulig, noe som tross alt ikke gjelder for den virkelige verden. Man bør i hvert fall ha klart for seg at Daenerys’ prosjekt i bunn og grunn er det samme som de mannlige herskernes: Hun ønsker å bestige Jerntronen i Kings Landing, koste hva det koste vil.

Forholdet mellom HBO-serien og Martins bøker er et yndet tema blant fansen. Om vi her skulle trekke frem én generell og betegnende forskjell, måtte det være tv-seriens tendens til å fråtse i alle slags nederdrektigheter, noe som er desto mer problematisk siden disse scenene aldri fremstår som noe annet enn underholdning.

Et særlig grelt eksempel er den onde bifiguren Ramsay Bolton, som har fått en svært prominent plass i tv-serien, ikke minst torturkammeret hans, hvor vi serveres en form for torturporno som ville vært utenkelig å vise på tv for ikke så altfor mange år siden. Og hvorfor skulle tv-serien på død og liv la tronpretendenten Stannis Baratheon (broren til Robert), som i bøkene stort sett fremstår som prinsippfast, ofre sin uskyldige unge datter (som han elsker) på bålet i håp om blidgjøre guden han tror på? Scenen er hjerteskjærende inntil det uutholdelige, og står ikke i noe rimelig forhold til den Stannis vi i løpet av serien har lært å kjenne.

I disse og lignende scener har serieskaperne ikke tatt vare på det elementet av naturalistisk sannhetssøken som finnes i Martins romaner, men i stedet henfalt til en form for negativ kitsch som først og fremst går ut på å lage spektakulære sjokkeffekter.

Man kan kanskje ikke forlange at et underholdningsprodukt som Game of Thrones skal være politisk inspirerende, men det er likevel talende at eskapistiske tv-serier nesten aldri synes å ha noe ønske om å antyde hvordan et bedre og mer rettferdig samfunn kunne se ut.

Det skal likevel bli interessant å se hvordan serien i den kommende sesongen vil håndtere den kaotiske situasjonen i Kings Landing, hvor guttekongen Tommen Lannister (den siste av Cerseis sønner) er omgitt av durkdrevne intriganter, og der store deler av byen kontrolleres av de militante spurvene. Vil spurvenes leder bøye seg for den av hoffintrigantene som er best i stand til å fortelle ham hva han vil høre, eller forblir han ubøyelig på vegne av sin fanatiske tilhengerskare?

Spørsmålet blir ikke mindre interessant av at Martin ennå ikke har rukket å publisere syklusens sjette bok, slik at serien nå blir nødt til å stake ut veien på egen hånd, uten hjelp fra romanverket. Ja, og så var det denne Daenerys og dragene hennes, da.

FrodeHelmich Pedersen

Professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Litteraturkritiker i Morgenbladet.