Farsethås: Litteratur og politikkk i Skandinavia

På Lillehammer litteraturfestival, som pågår denne uken, er det ingen mangel på forfattere med bøker som virker. Med fokus på India og Pakistan følger programmet nesten med nødvendighet brennbare politiske spørsmål: Rana Dasgupta skriver om globalisering og kapitalisme, Kamila Shamsie om Pakistans betente politiske historie, og Laxmi, som har valgt å leve innenfor den indiske hijratradisjonen, skriver om menn som lever som kvinner midt i Indias hierarkiske klassesamfunn. En annen hovedgjest er den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong'o, som satt fengsel i Kenya for å ha stilt spørsmål ved vedtatte sannheter om kjønn, makt, tradisjon og politisk innflytelse, og som har satt varige politiske spor gjennom å ha gått i bresjen for afrikansk litteratur på morsmålet. Og fra Sverige kommer Athena Farrokzhad, som Ngugi er en politisk radikaler som med den sterke diktsamlingen Vitsvit har blåst liv i det svenske politiske ordskiftet.

Tilbaketrukket, uengasjert, apolitisk – det er en diagnose som ikke sjelden har blitt stilt på samtidslitteraturen i Norge. I Danmark har kritikeren Tue Andersen Nexø i år levert en sterk nylesning av det politiske i den danske litteraturen, Vidnesbyrd fra velfærdsstaten, som også er relevant for vår hjemlige norske samtale.

Ja, det stemmer at den typen litteratur som fokuserer på politikk som system i stor grad pensjonerte seg med 68-erne, slår Andersen Nexø fast. Men samtidslitteraturen er politisk på en annen måte, nemlig i det han kaller dens «sosiale vending». Mennesker skildres i romanene han leser i sine relasjoner til andre, relasjoner der forholdet mellom for eksempel kjønn og makt, mellom de som har og ikke har tilgang på jobb, penger, suksess, kjærlighet, anerkjennelse og så videre, settes på agendaen. Slik er litteraturen direkte og indirekte politisk, mener Andersen Nexø – gjerne i verk som på subtilt vis problematiserer velferdsordninger som ikke fungerer etter intensjonen – selv om de politiske løsningsforslagene på systemplan oftest glimrer med sitt fravær.

Under litteraturfestivalen på Lillehammer har Morgenbladet invitert et panel av skandinaviske litteraturkritikere og meningsbærere til å diskutere tilstanden på litteraturens politiske sider: Har litteraturen som utgis i Skandinavia i dag noen politisk betydning? Og bør vi forvente at den har det?

Alle de tre skandinaviske landene opplever i dag et press mot velferdsordningene som har vært sentrale i samfunnsbyggingen. Hvordan kommer dette til uttrykk i litteraturen? Skildrer skandinavisk litteratur fortsatt tilværelsen i de nordiske landene som en privilegert boble, eller pipler verden inn på boksidene?

Mye er likt, men i senere år har man også sett økte forskjeller i offentlighetsutøvelsen i de tre landene, der man i Norge gjerne tegner en karikatur av en frimodig dansk offentlighet høy på skjellsord, spissformuleringer og innvandringskritikk, versus et såkalt politisk korrekt svensk ordskifte som setter vesentlige spørsmål om klasse, rase, kjønn og integrering på agendaen, men som samtidig binder tungebåndet i redsel for å støte. Er dette bildet sant? Og speiler det som måtte være av ulike offentlighetskulturer seg også i litteraturen, og i måten vi snakker om den?

Til å diskutere dette har vi invitert Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet, som med en sentral rolle i utformingen av det svenske ordskiftet og selv sakprosaforfatter av politisk virkningsfulle bøker, er eminent plassert for å diskutere dette – med Tue Andersen Nexø og de norske kritikerne Kaja Schjerven Mollerin (Klassekampen) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet).

Velkommen til debatt!

Ane Farsethås

Redaksjonssjef for nye satsinger, tidligere kulturredaktør i Morgenbladet.