Gå til mauren

«Denne er en personlig favoritt», sa forlagssjefen og viftet med en tynn, liten bok med et enkelt, grafisk omslag og en tittel som var uleselig på avstand. De andre rundt bordet nikket inneforstått, men de var alle dansker og fortrolige med serien «Tænkepauser». Jeg hadde derimot ikke fått med meg at den fantes. Serien består av konsise, lettleste bøker om et myldrende mangfold av temaer, skrevet av akademikere tilknyttet Universitetet i Aarhus. De har fått stor oppmerksomhet og selger godt. Du kan abonnere på dem. De tar liten plass og er billige. De har titler som Frihet, Erindring, Korruption og Overvågning. Foreløpig er det utkommet 66.

Aarhus Universitetsforlag var i ferd med å gå under da nye koster kom inn for ti år siden og vred utgivelsesprofilen brutalt i retning av formidling og popularisering. Siden har alt gått meget bedre. «Tænkepauser» er ikke forlagets eneste serie. «100 Danmarkshistorier», som hver tar utgangspunkt i et tydelig avgrenset fenomen eller en historisk begivenhet, som grunnloven, innvandring, runer eller Dannebrog, kommer med en ny utgivelse i måneden. Og de har flere serier med fokus på livlig kunnskapsformidling, samtlige tilgjengelige for abonnement.

Maur og mennesker.

Forleggerens favoritt handler ikke om myrer (da ville den ha hett Moser), men maur. Disse krypene har vært usedvanlig vellykkede i et større evolusjonært perspektiv, og spørsmålet er hvorfor.

Ingen vet hvor mange maur som finnes – forfatteren anslår antallet til et sted mellom ti og hundre trillioner – men de er flere enn oss. Riktignok tar de også mindre plass hver for seg, men de veier totalt mer enn oss og utgjør kanskje en fjerdedel av verdens totale biomasse. Maurene har dessuten holdt det gående i over hundre millioner år, mens homo sapiens bare kan vise til et par hundre tusen.

På den annen side har maur og mennesker mye felles, og den myrmekofile* Offenberg finner mange paralleller. Vi har for eksempel kolonisert samtlige klimasoner i verden med unntak av dem som er permanent frosne. Både maur og mennesker har funnet metoder for å konservere og utnytte energi effektivt, noe som er avgjørende når temperaturen varierer og tilgangen til mat veksler.

Offenberg går imidlertid mye lenger i å etablere paralleller mellom maur og mennesker. Av og til nærmer han seg det søkte, og skal boken tas helt bokstavelig, er den lett å avvise som antropomorfisme av verste sort (altså tendensen til å beskrive dyr som om de var mennesker). Han beskriver blant annet slaveri og husdyrhold hos maur (enkelte maurarter melker og spiser bladlus, slik vi gjør med kuer), verktøybruk, kastevesen og sosiale hierarkier, krigføring og naturligvis sosial boligbygging.

Noe for Xi Jinping.

Heldigvis er den lille boken fri for mystisisme, og forfatteren gjør det tydelig at han ikke forsøker å argumentere for at maur er som mennesker. Han kunne ha gjort Marx’ ord til sine egne, om at selv den mest inkompetente husbygger er kvalitativt forskjellig fra en flokk bier som kollektivt produserer en perfekt, symmetrisk kube, ettersom den menneskelige snekkeren har et bilde i hodet av det ferdige huset før han går i gang.

Ikke desto mindre er det enkelte temaer som savnes. En maurkoloni, som kan bestå av 20 millioner individer, har et kollektivt sinn – a hive mind – som innebærer at samtlige maur kjenner sin oppgave og utfører den, og der et individs død spiller liten rolle så lenge kolonien overlever. Ettersom Offenberg konkluderer med at maur forteller oss noe om hva som skal til for å oppnå suksess, kunne dette ha vært et tema å gå videre med, foruten noen refleksjoner om den optimale politiske styringsform. Xi Jinping ville nemlig ha gledet seg over Offenbergs tanker om maurenes suksessoppskrift.

* myrmekofil: En som elsker maur

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo