Hvite, norske bokhyller

Det oversettes store mengder amerikansk litteratur til norsk. Nesten alt er skrevet av hvite forfattere, og det gjelder innen både romaner, sakprosa og poesi. Slik har det vært, men hvordan vil fremtiden se ut? Svarte forfattere har dominert litteraturprisene i USA i det siste: I National Book Awards var vinnerne i tre av fire kategorier afroamerikanske i 2016. I Den amerikansk kritikerprisen (NBCC Awards) gikk tre av seks til afroamerikanere i fjor. Begge steder var flere svarte forfattere blant finalistene.

Paul Beattys The Sellout, som vant NBCC Awards i fjor, skal utgis på Aschehoug.

– Det er vi veldig fornøyde med. Den kommer på en serie som heter Sidespor, for titler litt utenfor allfarvei, sier Gunn Reinertsen, sjefredaktør for oversatt litteratur i Aschehoug.

Men hvorfor skal The Sellout plasseres på et sidespor? Det er ingen tvil om at nordmenn er interesserte i USA, og det er heller ingen grunn til å tro at vi ikke er interesserte i svart kultur. I musikken er tradisjonelt svarte sjangre som jazz, blues og hiphop til sammen elsket av hele det norske folk. Innen film og tv har fortellinger med afroamerikanske perspektiver vært enorme suksesser. Hvit amerikansk litteratur blir ofte storselgere, de gjemmes i hvert fall ikke bort på sidesporet. På toppen av det hele er The Sellout morsom, og har vunnet en rekke priser, inkludert Booker.

– Jo, det kom kanskje litt skjevt ut, sier Reinertsen.

– Jeg må nesten gå litt tilbake på det, vi vil så klart absolutt gjøre alt vi kan for at det skal bli god spredning av den tittelen. Den er utrolig spennende og viktig. Det var flere norske forlag som ville kjøpe den. Tungen på vektskålen var nok at vi hadde utgitt Beatty før, sier Reinertsen.

I 1998 utga Aschehoug Hvitmannsshuffle av samme forfatter. Som kjent må forfatterskap bygges for at gode salgstall skal nås, og i 2017 fortsetter forlaget jobben. De to bøkene Beatty utga i mellomtiden, er fortsatt ledige.

Tom. Man kan ta stikkprøver hvor som helst i litteraturhistorien, og man vil finne at det er hvite fortellinger om USA som er blitt oversatt og lest i Norge. Onkel Toms hytte fra 1852 er forhatt blant mange afroamerikanere, men kommer fortsatt i nye opplag her. En rekke hvite modernistpoeter fra 1920- og 30-tallet er oversatt, mens samtidige Harlem Renaissance-forfattereikke finnes på norsk. Beat-bøkene fra tiårene etterpå kan enkelt kjøpes på norsk, men James Baldwin, den viktigste svarte forfatteren fra samme epoke, er ikke å få tak i. På sakprosasiden er Hunter S. Thompson-sitronen skvist, mens den svært viktige selvbiografien til Thompsons nesten-samtidige Malcolm X ikke er oversatt i sin helhet.

Kristina Leganger Iversen er stipendiat i nordisk, på Universitetet i Oslo. Et av kompetansefeltene hennes er «kritisk rase og hvithetsteori».

– Da jeg vokste opp og leste amerikansk poesi, var det en forholdsvis mannlig hvit kanon. Senere, da jeg skjønte at jeg bare hadde lest menn, fant jeg poeter som Sylvia Plath, Elizabeth Bishop og andre. Men selv om jeg vokste opp med å lytte til rap, og lærte disse tekstene utenat, måtte jeg bli over tyve før jeg startet å oppdage afroamerikansk poesi. Hvorfor? Jeg tror det handler om noe så enkelt og vanskelig som tilgjengelighet og sirkulasjon, at man enten leser det man bli tilbudt, eller det noen forteller om. Og denne tradisjonen har ikke vært så synlig som den fortjener, sier hun.

– Hva gjør dette med vår forståelse av USA og amerikansk litteratur?

– Først og fremst tror jeg det former vårt bilde av hva det vil si å være en amerikansk intellektuell og litterat, og her hører både klasse, rase og geografisk bakgrunn med. Det er ikke lett å få øye på fra Norge at det finnes en enormt sterk litterær og intellektuell afroamerikansk åre i den amerikanske kulturen, sier hun.

Thomas Seltzer er programleder og musiker, og dessuten halvt amerikansk. Han traff en gang en norsk hiphopartist som fortalte at han hadde sluttet å lese bøker.

– Jeg har i all tid etterpå undret på om dette var noe han gjorde for å prøve å øke «blacknessen» sin, altså at han opererte med en antagelse om at det å ikke lese bøker er «svart», sier Seltzer, som i fjor prøvde å få en gang en diskusjon om dette i sosiale medier.

– Men jeg ga opp da det viste seg å være større interesse for å stemple meg som rasist, ettersom det angivelig var meg som opererte med denne antagelsen. Flere artister kastet seg på, så jeg tolker det som et tegn på at jeg traff et eller annet. Blant dem var det en som nettopp hadde gitt ut en plate basert på repertoaret til sangeren og skuespilleren Paul Robeson. Jeg tipper marxisten Robeson ville sett poenget mitt, men jeg lot det ligge. Det afroamerikanske er nok ansett som noe ganske endimensjonalt blant mange i norsk kulturliv, som med hvit underklasse, det er kun «autentisitet» og lite annet.

Undergrunn. Det var Kagge forlag som stakk av med Colson Whiteheads The Underground Railroad, en annen prisvinner.

– Jeg synes det er en knallsterk historie, sier forlagsredaktør Anja Gustavson.

– Det er fortellingen om en ung slavejente som rømmer fra plantasjen hun har vært ved hele livet, via en underjordisk jernbane, sier hun.

The Underground Railroad var metaforen for nettverket av fluktruter brukt av slaver på rømmen. I boken er dette omskapt til en faktisk underjordisk jernbane.

– Jeg synes det er gledelig hvis oversettelsen kan bidra til økt kunnskap om afroamerikansk historie, og kanskje også justere nordmenns forståelse av USA i dag og amerikansk litteratur, som udiskutabelt har vært overrepresentert av den hvite, men dette ser jeg på mer som en bonus enn selve motivasjonen for utgivelsen, sier hun.

Meg og verden. Samlaget er på banen, de skal utgi en Kristina Leganger Iversen-oversettelse av Claudia Rankines The Citizen. Diktsamlingen har solgt over 100 000, og Rankine har lenge vært aktiv i debattene rundt Black Lives Matter-bevegelsen (BLM).

James Baldwin er en av de viktigste forfatterne i den afroamerikanske tradisjonen. Han har i det siste fått nye lesere i USA, blant annet fordi suksessforfatteren Ta-Nehisi Coates har løftet ham frem. Pax har oversatt flere av Baldwins bøker, men disse er nå utgått og ikke i salg. Forlaget sier de har diskutert gjenutgivelser, men har ingen konkrete planer.

Mathias Samuelsen, kunstnerisk rådgiver ved Lillehammer litteraturfestival, har på sin side forsøkt å invitere Coates til festivalen, uten å få napp.

– Flere oversettelser kommer nå. Hva kan være grunnen? Coates kommersielle suksess, BLM eller noe helt annet?

– Jeg tror nok at BLM har hatt en virkning når det gjelder å bevisstgjøre et europeisk publikum, men jeg har også hørt snakk om en New Black Art Movement, og at denne for tiden står sterkt. I det hele tatt vil jeg mene at den amerikanske litteraturen de siste årene har vært veldig politisk. Jeg tror dette er et veldig bra tidspunkt å oversette disse forfatterne på, spesielt fordi de kommende fire årene i USA trolig vil føre til at vi trenger dette perspektivet, sier han.

Samme spørsmål går til Leganger Iversen.

– Først og fremst skyldes det nok kvaliteten på selve tekstene, men man kan jo håpe at det er et tegn på en økende bevissthet om at det finnes et litterært USA som ikke er hvitt. Sosiologen Eduardo Bonilla-Silva snakker om fargeblind rasisme, og det tror jeg i aller høyeste grad vi er rammet av her i landet. En form for rasisme der mange tror de ikke ser hudfarge, men ender opp med å arrangere vennekretsen, bokhyllen, regjeringen og familiealbumene slik at det bare er hvite mennesker likevel. Det er selvsagt ikke nok å hente litteraturen fra USA, men det er en god start. Det finnes en sterk afroamerikansk intellektuell tradisjon, som for det første er skrekkelig aktuell, og for det andre tilbyr sterke litterære verk.

Marius Lien

redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.