I en alder av 82 år har hun endelig fått sitt internasjonale gjennombrudd

Det er noe som klikker på plass og åpner seg opp når man oppdager et nytt forfatterskap som er i en helt egen liga.

82 år gamle Helen Garner blir sett på som en nasjonalskatt i Australia. Hun er tidligere lærer og journalist, og forfatter av romaner, filmmanus, journalistisk sakprosa, essays, noveller og dagbøker. Hun er beundret i hjemlandet, og har vunnet nærmest det som er av heder og ære. Men hun har også ord på seg for å være en svært egenrådig forfatter, som jevnt og trutt har skapt kontroverser.

Frem til i fjor var hun en godt bevart australsk hemmelighet. Men da den selvbiografiske debutromanen, klassikeren Monkey Grip (1977) ble gjenutgitt på det amerikanske og britiske markedet – sammen med den formfullendte og polyfone kortromanen The Children’s Bach (1984) og det journalistiske rettssalsdramaet This House of Grief (2014) – opplevde Helen Garner sitt internasjonale gjennombrudd.

Tidligere i vår ble den store interessen og begeistringen fulgt opp med nyutgivelsen av hennes samlede dagbøker skrevet i tidsrommet 1978-1998, How to End a Story – Collected Diaries. De tre bindene ble sett på som en stor litterær begivenhet da de ble utgitt i Australia i 2022. Og lovordene har ikke latt vente på seg internasjonalt – The Guardian beskriver de likeså godt som de viktigste dagbøkene publisert siden Virginia Woolfs samlede, med sin unike observasjonsevne og ufiltrerte betraktninger om skriving, relasjoner og kvinneliv.

Apegrepet

Den selvbiografiske debutromanen Monkey Grip kom ut i 1977, basert på hennes egne dagboksnotater fra årene 1975–76. Fem år tidligere ble hun sparket fra stillingen som lærer ved en High School, etter at hun skrev et essay om en improvisert time med seksualundervisning for 13-åringer, hvor hun forsøkte å svare ærlig og åpent på spørsmålene hun fikk fra tenåringene.

Denne uredde viljen til å slippe tabubelagte temaer ut i dagslyset, gjelder også for Monkey Grip. Boken gjorde henne berømt over natten, som sin generasjons stemme, med skildringer av alenemoren Noras liv i et hippie-miljø i Melbourne.

Nora lever sammen med datteren sin på 6 år, i et hus som hun deler med en venn. Men da hun innleder et forhold til magnetiske Javo, med sin «brente hud, og arrete nese og voldsomme blå øyne», som lever et ansvarsløst liv i sitt daglige jag etter det neste dopfikset – dreier Noras oppmerksomhet seg mot å tilfredsstille sitt eget behov for den uforutsigbare Javo. De er begge fanget i et apegrep av avhengighet – et grep som er kjent for å være mye sterkere enn noe menneskelig.

Å fortelle fra sengen

Det interessante er at Monkey Grip ikke er en tragedie. Det er en roman full av liv, latter, diskusjoner og begjær, sett fra sengen. Nora sover, elsker, drømmer, tenker, ruser seg, skriver, fantaserer, holder rundt datteren som sover, diskuterer, drikker, spiser, krangler og slapper av i sengen foran den åpne peisen, mens vinduet slipper inn lydene, luktene, lyset og det skiftende været.

Soverommet, det mest intime rommet av dem alle, er et rom uten filter – det er ekte, uten forstillelse, sanselig og privat – og det er slik Garner skriver. Samtaler bølger mellom karakterene, følelser fyller rommet, kropper beveger seg og tanker springer av gårde. Blikket til Nora fanger opp detaljene rundt henne og gir dem tyngde – hendene til den som snakker, det unge ansiktet med en gammel manns linjer, måten en venninne skrider frem på når de snakker og ler på gaten, den stumme nåden når en ser et pæretre i full blomst.

Garner provoserte sin samtid med sin snakkesalige, observerende form, og ble kritisert for å ikke skrive en roman, men å utgi sin uredigerte dagbok. Å være kvinne og å skrive om en mor som mister sin datter av syne i møte med en narkoman mann, det ufiltrerte kvinnelige begjæret og beskrivelsen av å velge å stå utenfor samfunnets normer, gjorde Garner berømt og beryktet. Og det hjalp ikke på ryktet hennes da hun skrev manuset til filmatiseringen av romanen i 1982, hvor hennes egen 13-årige datter Alice spilte rollen som den neglisjerte datteren Gracie.

Men når jeg leser henne nå, er det Garners kompromissløse vilje til å være ærlig om sin generasjon, uten å dømme noen, som er slående.

En frihet i formen

The Children’s Bach (1984) regnes som hovedverket i Helen Garners romanproduksjon. Nå gis den ut for første gang på norsk, med tittelen Bach for barn, i en helt fabelaktig oversettelse av Kirsti Vogt. Flyten og bevegelsen som var slående i Monkey Grip, er kultivert til en helt egen form i Bach for barn. En bølger ut og inn av karakterenes tanker, samtaler og blikk. Som musikk og flommende vann tar bevissthetsstrømmene uante veier.

Og romanen strømmer også over av musikk. Dexter elsker å synge opera, ektefellen Athena forsøker å mestre pianoet på kjøkkenet ved hjelp av læreboken Bach for barn, rockemusikeren Philip lever sitt natteliv i studioer og på konserter, og det stumme barnet Bill stemmer i med sin tynne, klagende stemme når han blir sunget for i badekaret.

Selve formen på romanen leder tankene til en fuge, hvor karakterene skaper et flerstemt samspill som konstant utvider romanens utforskning av hvem en er i møte med andre, hvordan alle bærer på hemmelig begjær – som også er utilgjengelig for en selv. Hvordan kunst påvirker oss, hva det koster å forfølge sitt behov for indre frihet og hvordan det destruktive også kan være en livskraft.

Garner skriver uhyre kompakt, samtidig skaper bevegelsene i setningene hennes store rom og et svært nyanserikt univers. Men Garners bevissthetsstrøm skiller seg markant fra Virginia Woolfs banebrytende form ved at strømmen like mye forholder seg til hva som skjer mellom menneskene, som å skildre den indre bevisstheten.

Endret tidsånd

Dexter og Athena bor i et slitent hus i utkanten av Melbourne, med knirkete tregulv, i en igjengrodd hage med utedo. De har to sønner; snakkesalige Arthur og stumme Bill – som krever dem døgnet rundt når han er hjemme. Men de har funnet sin form som binder dem sammen. Hver kveld går de timelange turer, hvor de snakker om dagen sin, synger, ler og ser hvordan landskapet mørkner rundt dem.

Bruddet på denne roen inntreffer da Dexter støter på Elizabeth, en gammel venn fra studietiden, da hun skal plukke opp sin 17 år gamle søster Vicki på flyplassen, kort tid etter at deres mor er død. Møtet mellom Dexter og Elizabeth setter ikke bare i gang en bevegelse mellom de personene de var, og dem de er blitt. Møtet innebærer også, når deres to familier begynner å omgås, at to helt forskjellige verdener kolliderer. Dexter og Athenas varme og stabile sjenerøsitet blir utfordret av den kjølige tv-personligheten Elizabeth, hennes elsker, rockemusikeren Philip – og deres bohemske livsførsel.

Det er interessant å merke seg at på de syv årene som går mellom Monkey Grip og Bach for barn skjer det en endring i hvordan Garner beskriver det alternative – fra å være et opprør mot det bestående, til å bli en sosiokulturell markør som er knyttet opp mot status og penger. Denne dreiningen i tidsånden til det mer kyniske og markedsstyrte er undertonen i hele Bach for barn.

For hvordan skal en frigjøre seg når frihet er blitt et synonym for retten til å velge hva en skal konsumere?

Tvilens kraft

Det er ingenting ved Bach for barn som uttrykker en tvil i forhold til sin form. Romanen strutter av styrke og selvtillit. Men når en leser det første bindet av den fabelaktige dagboken, Yellow Note Book, Diaries Volume I er det slående hvor sterkt tvilen er en dominerende og drivende følelse hos Garner, ikke bare når hun skriver, men som en gjennomgående livsfølelse.

Det interessante er hvordan tvilen blir et tveegget sverd, som gjør henne svakere i egne øyne, men styrker henne i møte med den utilslørte forakten som kritikerne og etablissementet uttrykker ovenfor det kvinnelige i hennes bøker som nekter å smelte inn og omforme seg etter det som forventes av dem.

Å lese Helen Garner er å utsette seg for en stemme som er selvransakende, ærlig, nysgjerrig, kompromissløs, søkende, full av liv og vilje, rastløs, humoristisk, kroppslig, leende, ironisk, betraktende, kjærlig og nådeløs. Det er en stemme som beskriver det såkalt vanskelige mennesket – Nora som mister sin egen datter av syne, Elizabeth som betaler for sin frihet med sin kynisme, Athena som slenger igjen pianolokket og rømmer fra sin familie – og Helen som tviler, men som med sitt oppmerksomme og uredde blikk skriver nyskapende litteratur av verdensformat.