Jon M – til minne

Kan man si om et liv at det er fullført, heller enn avsluttet? Når jeg tenker på Jon, at han er død, tenker jeg på det sånn: at livet hans ble fullført. «Avsluttet» er det noe lukket over, som om en gardin blir trukket ned, men i fullføringen ligger det en bevegelse. Og en kraft.

Før han døde, fullførte Jon livsverket sitt, det store romaneposet En sjøens helt. Det var så sterkt å følge ham det siste året, gjennom sykdom, behandling og tilbakefall, og se i hvilken grad skriving og livskraft var koblet sammen. Litteraturen er eksistensiell, har jeg alltid tenkt. I Jons tilfelle fikk det også en helt konkret dimensjon. For jeg tror ikke det kan være noen tvil om at Jon mot slutten fullførte på ren vilje. Han følte et stort ansvar, en forpliktelse, overfor alle de hundre tusen leserne som har fulgt Halvor Skramstad gjennom de fem første bindene, og som så gjerne vil vite hvordan det går med ham til slutt. Og overfor krigsseilerne og deres etterlatte, som gjennom dette storslåtte verket har fått sin historie levendegjort og belyst.

Men jeg ser også for meg at skrivingen var et rom Jon gikk inn i, der han kunne forlate den syke kroppen, smerten og kanskje angsten, og leve seg inn i og levendegjøre scener og karakterer, være der med dem.

Å tenke seg Oktober uten Jon, det er nesten ikke mulig. Har noen forfatter vært tettere sammenvevd med forlaget? Jeg tror nesten ikke det. Jon kom til Oktober i 1972, ikke som forfatter, men som ekspeditør og sjåfør uten bil. I 1974 ble han forlagssjef. Ingen husker helt hvorfor eller hvordan det skjedde, men myten sier at det var hans erfaring som styrmann som gjorde at han ble valgt til jobben. Og Jon styrte skuta med stø kurs. Han skrev brev til forfattere, anmeldere og hele Oktober-kjeden med ros og ris, under ham ble nettverket av Oktober-bokhandlere bygget ut, og forlaget ga ut sine første skjønnlitterære utgivelser i disse årene. Jon var kanskje en rabulist, men han var også et ordensmenneske. Hverken før eller siden har forlagets arkiv vært så velorganisert.

Jon sluttet som forlagssjef i 1976. I 1975 debuterte han med romanen Den drukner ei som henges skal, og har til sammen utgitt 48 bøker i en hel rekke sjangre. Krimbøkene hans ble til å begynne med sett på som for borgerlige for det revolusjonære Oktober, men i 1977 utkom Orions belte hos oss, og fra 1981 var hele hans skjønnlitterære forfatterskap samlet på forlaget. Det er et rikt og sammensatt forfatterskap, og Jons liv som forfatter var preget av oppturer og nedturer. Bøkene hans om Wilhelm Thygesen fornyet krimsjangeren, og han mottok Riverton-prisen to ganger, i 1981 for Hvit som snø og i 2001 for Den frosne kvinnen.

Som forfatter var Jon en som ville erobre verden. Han var en tydelig skikkelse i norsk offentlighet, en alle visste hvem var, men på 2000-tallet ble det mer stille rundt ham. Han ble syk, trakk seg litt unna offentligheten, han utga flere bøker, men ingen hovedverk. Man kunne lure på om han hadde den viktigste delen av forfatterskapet bak seg. I dag vet vi at det slett ikke var sånn. Han kom tilbake med en voldsom kraft. Høsten 2012 kom første bind av En sjøens helt – Skogsmatrosen – ut. «Dette er nok min store roman, ja. Noen måtte skrive den store, norske sjøromanen. Og pilen pekte på meg», sa han den gangen. Han forberedte forlaget med en serie med tre skriv, eller peptalk-notater, som han kalte dem, med overskriftene «Den store amerikanske sjøromanen: Jack London vs. Michelet», «Den store norske sjøromanen: Geelmuyden vs. Michelet» og «Den store norske sjøromanen: Bjørneboe vs. Michelet».

«I remembered Michelet and leaned my head against her and truly became strong again», siterer han humoristisk fra Jack Londons roman i det første notat og fortsetter: «Den Michelet som van Weyden husker og som gir ham kraft er nok dessverre ikke meg.» Notatet avsluttes med: «Bemerk at i min gjennomgang av andres sjøromaner sammenlikner jeg ikke mitt verk med mediokre verk, men det som regnes som topp-verk i sjangeren.» Ambisjonen klar, og vi vet jo alle hvilken eventyrlig suksess dette verket har blitt. Det har blitt den store norske sjøromanen – et verk som vil bli stående i litteraturhistorien, og som har gitt de norske krigsseilerne en helt nødvendig oppreisning. I disse bøkene smelter Jons ambisjoner om å erobre verden sammen med hans ambisjon om å forandre verden. Det er en enestående historie.

Jon var hele veien involvert i forlaget, alltid opptatt av hvilken vei forlaget skulle gå, han var betydningsfull i prosessen da Oktober solgte seg til Aschehoug, og satt i styret til Oktoberstiftelsen, som eier ni prosent av forlaget. Vennligheten, rausheten og engasjementet hans i de andre forfatterne på forlaget var stor. Han var opptatt av de unge, jeg har et bilde av ham fra den siste tiden – jeg har fortalt Jon at vi har tre nominerte til Vesaas' debutantpris, og han løfter knyttneven i en seiershilsen.

I tiden etter Jons bortgang har jeg tenkt at noen mennesker setter et større avtrykk i verden. Jon var en slik person. Det hadde med hans måte å møte mennesker på. Han var tydelig til stede og tok plass med sitt, men han ga også alltid rom til andre. Jeg var jo forberedt da han døde, men jeg var ikke forberedt på det tomrommet han etterlot seg. Med Jon er noe vesentlig gått tapt.

Du vil bli dypt savnet, kjære Jon M. Takk for alle bøkene, og takk for alt du var. Stemmen din og latteren lyder fortsatt gjennom gangene på forlaget.

Ingeri Engelstad

Forlagssjef i Oktober