Før helgen, og i siste liten før rettssaken mot mannen som kalles Kulturprofilen tar til denne uken, presenterte Svenska Akademien «tydeliggjøringen» av sine statutter med den nødvendige kongelige velsignelse. Veien videre – etter snart et års unntakstilstand, et skred av avhoppende medlemmer og en avlyst nobelpris i litteratur – er skissert opp. Når de ti gjenværende medlemmene i ledelsen til svensk kulturlivs mektigste og mest prestisjetunge institusjon skal gjenreise beslutningsdyktighet og troverdighet, er løsningen å styrke taushetsplikten og å gjøre det vanskeligere å ekskludere medlemmer. Dessuten har de gjenværende medlemmene, som i løpet av våren kastet leder Sara Danius etter hennes forsøk på å modernisere arbeidet, nå sikret seg muligheten til å velge inn nye medlemmer uten støtte fra de frafalne: Hvis de ikke makter å samle de nødvendige tolv til å stemme over nye medlemmer, kan de nå søke kongen om dispensasjon og gjennomføre innvelgelse likevel.
Slik det ser ut i dag, har det beståendes forsvarere, anført av Anders Olsson og Kulturprofilens bestevenn Horace Engdahl, valgt å vende all kritikk ryggen og gå baklengs inn i fremtiden. Resultatet bør bli offentlighetens endelige farvel til denne reaksjonære institusjonen, og en snarlig beslutning om å ta fra dem oppgaven med å dele ut Nobelprisen i litteratur.
Det var i november i fjor at Dagens Nyheter brakte 18 kvinners vitnesbyrd om overgrep og trakassering fra Kulturprofilen, akademimedlemmet Katarina Frostensons ektemann. Daværende leder Sara Danius tok umiddelbart grep, bestilte en uavhengig gransking av Akademiens bånd til mannen og brøt alle eksisterende samarbeid med ham. Etter at akademimedlemmene noen måneder senere fikk lese rapporten, som også hevdet at Frostenson og mannen hadde lekket flere nobelprisvinnere samt løyet om eierforholdene i mannens kulturscene, kom det til en avstemning om å ekskludere Frostenson. Flertallet stemte imot, og deler av mindretallet, deriblant Sara Stridsberg, Sara Danius og Peter Englund, valgte etter hvert å forlate sine stoler i Akademien.
Problemet har altså vært for lite hemmelighold, skal vi tro dette forslaget til løsning.
Fredagens bekjentgjørelse består, ifølge Svenska Dagbladet, av en styrkning av taushetsplikten: Medlemmene skal «respektera sin tystnadsplikt samt låta bli att kritisera Akademien eller andra ledamöter offentligt», med mindre det er snakk om forbrytelser som ville ført til fengselsstraff. I en institusjon som skriker etter transparens og etterrettelighet, er dette neppe veien å gå. Snarere enn å gjøre medlemskap til en åremålsposisjon, gjøre stipendmidlene tilgjengelige for åpne søknadsrunder, åpne opp arbeidet omkring tildelinger og utnevnelser, vil altså Engdahl og kompani stramme tøylene. Problemet har altså vært for lite hemmelighold, skal vi tro dette forslaget til løsning.
Denne uken skal altså Kulturprofilen møte i retten, tiltalt for voldtekt. Det burde være en skarp påminnelse om hvilke menneskelige lidelser som faktisk dannet utgangspunkt for denne skandalen. Gjennom sommeren har vi kunnet høre vitnesbyrd i en radiodokumentar, samt høre Sara Danius' versjon av etterspillet i en Sommar i P1-episode. Begge disse radioprogrammene stiller tydeliggjøringen av statuttene i et grotesk lys. Kulturprofilen begikk sine overgrep ved hjelp av den autoriteten nærheten til Akademien ga ham. Katarina Frostenson, Horace Engdahl og den tidligere lederen Sture Allén har på ulike måter gjort det mulig for Kulturprofilen å fortsette sine overskridelser.
I enhver annen virksomhet skulle de tre hatt sparken for sine unnlatelsessynder – men i Svenska Akademien vil man altså gjøre det ytterligere vanskelig å ekskludere medlemmer, i en institusjon som ikke har ekskludert noen siden 1700-tallet. Ser vi på ordlyden i nettopp denne kommentaren til statuttene, forstår vi hvilken totalseier dette er for Engdahl: En eventuell ekskludering skal være «rettssikker», understrekes det nå. Det er ordet Frostensons forsvarere har lent seg på hele denne våren. At det ikke ville vært «rettssikkert» å kaste henne ut.
Med disse nyfortolkningene av statuttene har Svenska Akademiens gjenværende medlemmer valgt bort all modernisering. I stedet befester de, med kongens støtte, strukturene som brakte dem ut i uføret. Når dette bekjentgjøres bare dager før rettssaken mot Kulturprofilen, blir det vanskelig å tolke som annet enn en gjentagelse av daværende leder Sture Alléns reaksjon på de første varslene mot ham: Anklagens innhold «fremsto inte som viktigt». Den vurderingen ser ikke ut til å ha forandret seg rundt Akademiens bord.