Antibac for sjelen

---

Anbefalt bok

Aniket Jaaware

Practicing Caste: On Touching and Non-Touching

New York: Fordham University Press 2019

---

Jeg leser i avisen om enda et statsledermøte der Narendra Modi trykker en mektig hånd, og blir igjen minnet om at de fleste europeere ikke har forstått hvem Modi er. De ser bare en markedsvennlig statsminister som hjelper rike indere og utlendinger til å bli enda rikere, uvitende om at han er en splittende ideolog på linje med europeere som Salvini, Le Pen, Listhaug og Orban, en som uten å blunke skiller mellom oss og dem, som stimulerer andres anlegg for mistenksomhet og har lettere for å splitte enn å samle.

Berøring og uberørbarhet.

Det er valg i India og tid for å oppdatere seg, men boken foran meg er tidløs. Forestill deg at du ikke ante noe om kaste, og ble sluppet løs i en indisk småby for å forstå hva som foregikk. Dette kunststykket utfører Aniket Jaaware (1960–2018), som ikke skriver om hierarki, fastlåste statuser, religion og ydmykelse i sin posthumt utgitte bok, men om berøring og uberørbarhet. Min indiske doktorand Tanu Biswas i Bayreuth, som forærte meg boken, forteller at det var da hun hadde Jaaware som lærer ved et universitet i Pune at hun lærte å lese europeisk fenomenologi. Særlig Husserls filosofi er en forutsetning for Jaawares tankeeksperiment. Han anvender fenomenologisk epoché («å sette i parentes») for å kunne se kaste slik den umiddelbart fremtrer, fritt for forforståelse, for-dom og andres meninger. I det første kapittelet beskriver Jaaware således hudkontaktens fenomenologi, amming, mat og båndene som knyttes mellom dem som utveksler kroppssekreter. Sartres litterære analyse av vemmelsen (Kvalmen) er en nærliggende referanse her; i kastevesenets tilfelle er det imidlertid ikke slimete steiner som fremkaller kvalme, men berøring av mennesker som er uberørbare, daliter («kasteløse», untouchables), som utgjør en stor del av Indias befolkning. Også høyere kaster er gjensidig uberørbare, men med færre regler og mindre strenge sanksjoner.

Segregert samfunn.

Etter hvert trekker Jaaware uvegerlig inn den akkumulerte kunnskapen, men han gjør det selektivt og listig ved å pusse Derrida og Foucault på dalit-intellektuelle som Jotirao Phule (1827–90) og B. R. Ambedkar (1891–1956), leder av komiteen som skrev Indias grunnlov. Det politiske budskapet om rettferdighet og likhet tar han for gitt; det er det de kan fortelle om det segregerte samfunnet som interesserer ham. I en viss forstand, skriver Jaaware, fantes ikke noe «hindu-samfunn» før moderniseringen. Indiske landsbyer og byer besto av separate, selvoppholdende grupper definert gjennom arbeidsoppgaver, religiøs praksis og rituell renhet. De berørte ikke hverandre, delte ingen måltider eller ritualer, hadde ingen uformell sosial omgang, men møttes ved kjøp og salg av tjenester, og ble holdt i tømme av en maharajah eller district commissioner. Noe har forandret seg, men langtfra alt, for i mye av India står arv stadig høyere i kurs enn anskaffelser, og dermed blir tradisjon og gruppe viktigere enn impuls og individ.

---

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

---

Kroppen. Jaaware minner om at Bombays viktigste industri i mange år var tekstilfabrikkene, men dalitene fikk ikke spinne, ettersom det var nødvendig å væte tråden med spytt for å tre den. Slik er det visst fremdeles. Likevel er uberørbarhet vanskelig å gjennomføre konsekvent i et komplekst, urbant samfunn med høy mobilitet. Du kan nok forsikre deg om at maten du spiser ikke er tilberedt av noen som er mindre rene enn deg, men når du tar på dørhåndtak, setter deg i en taxi eller hilser på ukjente, kan du aldri forsikre deg helt mot berøring. Det er ulekkert, men uunngåelig med mindre du er norsk turist med Antibac i sekken, som et filter i rødt, hvitt og blått som beskyttelse mot det og de urene.

Den eneste substansen som er immun mot uberørbarhet er dalitens egen kropp. Det går ikke an å tenne på en flamme, og forurensningens kilde kan ikke selv forurenses. Derfor må dalitenes kamp før eller siden lykkes. Men det tar lang tid. Uberørbarheten sitter jo ikke i hodet, men i kroppen.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo