Profeten og trollmannen

Det ene tar det andre, ikke minst for oss bokormer. Ikke sjelden leser du en bok og innser straks at du må lese en til, enten av samme forfatter eller om et lignende tema. Da jeg omsider hadde lest klassikeren The Columbian Exchange, kastet jeg meg umiddelbart over Charles Manns 1493, en oppdatert og på noen måter bedre bok om samme emne. Mens jeg tok notater om poteter og kakaobønner, leste jeg meg opp på forfatteren, og stoppet opp ved hans siste bok, som tar opp en hovedmotsetning i miljøpolitikken: Skal økologien og planetens behov få forrang, eller bør naturen justeres og fikses på for at flest mulig mennesker skal kunne nyte godt av modernitetens goder? Kort sagt: Er det mulig å forene vekst og bærekraft? Jeg kjøpte boken og begynte å lese. 1493 fikk vente.

Pose og sekk? Mann diskuterer nevnte motsetning gjennom biografien og livsverket til to toneangivende representanter for hvert sitt syn, nemlig Norman Borlaug, nobelprisvinner og opphavsmann til den grønne revolusjonen, og William Vogt, en av moderne miljøtenknings grunnleggere og forfatter av det bestselgende økologiske manifestet Road to Survival i 1948. Trollmannen Borlaug reddet millioner av liv med nye kornsorter og forbedring av jordbruksteknologi, men profeten Vogt anså slike løsninger for å være midlertidige og farlige fordi de bidro til en befolkningsvekst som ikke var bærekraftig på lang sikt, og førte til utarming av jordsmonn, miljøødeleggelser, tap av biologisk mangfold og overforbruk av ressurser.

Denne motsetningen løper som en grønn tråd gjennom hele den moderne miljøtenkningen. Borlaug har hatt størst realpolitisk innflytelse, og begrepet «bærekraftig utvikling» er borlaugsk så det holder. Vogt har derimot mange intellektuelle og forskere med seg, ikke minst nå som klimaspørsmålet er blitt den altoverskyggende miljøsaken. Pose og sekk, sier de til borlaugianerne, men de snakker også om bukken og havresekken. Mye tyder på at det er nødvendig å skalere ned, kjøle ned, sakke farten. Samtidig er det borlaugianerne som har forhindret sultepidemier og gjort det mulig å fø på en global befolkning som er tre ganger så stor som den var da Borlaug begynte å eksperimentere med nye hvetesorter i Mexico i mellomkrigstiden.

Duellen.

The Wizard and the Prophet er en populærvitenskapelig bok fra USA, og den er sjangertro til fingerspissene. Mann forteller at begge heltene i boken kom fra trange kår og møtte mye motgang før de fant suksess, og han holder sløve lesere våkne ved å legge inn anekdoter og personlige opplysninger på annenhver side, parallelt med at han forklarer frøgenetikk for lekfolk og gjør rede for det fossile brennstoffets historie. Han går også langt ut over Vogt og Borlaug, og trekker linjene til fortid og nåtid, og trekker inn andre sentrale aktører. Boken har fire hoveddeler – mat, vann, energi og klimaendringer – som tilsvarer Platons fire elementer, altså jord, vann, ild og luft. I hver del setter Mann profetene og trollmennene opp mot hverandre. Grepet er effektivt, og Mann lar det henge i luften hvem som vinner duellen. Politiske og økonomiske makthavere heier forståelig nok på trollmennene, hvis budskap er at business as usual er utmerket så lenge veksten er bærekraftig. De fleste forskere på feltet mener derimot at grønn vekst er umulig (en FN-rapport med denne konklusjonen er omtalt nylig av Jostein Henriksen i Morgenbladet, se også Dag O. Hessens kronikk nylig).

Profetene bekymrer seg over befolkningsvekst, narkoman avhengighet av tomt forbruk, kortsiktighet, megagruver, plastsøppel, biffspising og lavprisflyselskaper. De går inn for å skalere ned, kjøle ned og senke farten. Trollmennene ser derimot glasset som halvfullt. De ser kjøtt dyrket i reagensrør, solcelledrevne fly, gjenvinning, atomkraft, økt produktivitet takket være teknologisk innovasjon og synkende fødselsrater takket være økt utdannelse og økonomisk vekst i land som Bangladesh.

Ingen skal tro at det finnes en enkel løsning, men denne boken gjør det lettere å holde samtalen gående mellom profetene, trollmennene og ikke minst deres tilhengere.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo