Det magiske Tasmania

Sist sommer, altså i januar, var det flom i store deler av det nordlige Queensland etter mange års tørke, og i motsatt ende av Australia, på Tasmania, herjet de største skogbrannene i manns minne på Tasmania. Da jeg gjorde feltarbeid i en tørr del av Queensland, møtte jeg folk som planla å flytte til ‘Tassie’ som pensjonister. De likte de frodige omgivelsene, den rolige rytmen og ikke minst det regelmessig sildrende regnet.

Tasmania er ikke som resten av Australia. En venn som er derfra sammenligner øya med Norge og New Zealand. Det er mange muligheter for friluftsliv, det seiles og fiskes, og det grønne partiet gjør det bra. Øyas største nålevende forfatter er Richard Flanagan, og det var kanskje på hans anbefaling at jeg bestemte meg for å lese debutanten Robbie Arnotts Flames. Det viste seg uansett å være et godt valg.

En forskjell mellom sakprosa og skjønnlitteratur skyldes at sakprosaforfattere ikke har lov til å finne på ting. De kan være hyperboliske og metaforiske, litterære i formen og polemiske i sine vinklinger, men hvis de påstår noe som beviselig ikke er tilfellet, dukker rødblyanten opp.

Noen få romanforfattere, som James Joyce, har sagt at de er ute av stand til å finne på noe. Slike begrensninger kan ikke Arnott ha opplevd. Hadde han kommet fra en annen del av verden, ville han ha måttet leve med merkelappen magisk realisme. I stedet går det kanskje an å omtale Flames som realistisk fabelprosa: Realistisk fordi personene er troverdige og de handler på forståelige måter; fabelprosa fordi forfatteren blant annet setter seg i en vannrottes sted, lar enkelte personer ta fyr når de blir opphisset, og forteller om en mann som jakter på tunfisk med svømmeføtter, kniv og en tam sel, som oppfører seg omtrent som en veltrent jakthund.

Kapitlene har titler etter grunnleggende bestanddeler i omgivelsene: Salt, jern, vann, aske, fjær, is og så videre. Fortellerperspektivet endrer seg underveis, og mot slutten går det frem at ilden spiller en rolle som er så sentral, og så underlig, at tankene blir brakt i retning av aboriginermyter. Det lyder kanskje fikst og tilgjort, men fortellingen er troverdig fordi den er fortalt på en måte som gjør det mulig å tro at en vannrotte betrakter seg selv som en elvegud som drømmer om å bli forenet med himmelguden, en stor fugl, eller at et ektepar forsøker å leve av wombat-oppdrett. (Wombaten er et tykkfallent, pelskledd pungdyr som aldri har vært forsøkt temmet.)

Den narrative motoren består i unge Charlottes flukt hjemmefra og broren Levis forsøk på å finne henne. Hun har oppdaget at Levi ikke bare har lest en instruksjonsbok for bygging av likkister, men også har skriblet ned hennes eksakte mål og vekt i boken. Hun er 23 og stikker av. Levi oppsøker etter hvert bokens forfatter, en lunefull einstøing i en avsidesliggende småby, som for øvrig er identisk med mannen som tok livet av elveguden.

Arnotts rikt assorterte persongalleri inneholder ellers blant annet en japansk oppkjøper av tunfisk, en assistent på wombat-gården som blir venn med Charlotte og kanskje noe mer, en viltvokter og en av bokens mest interessante skikkelser, nemlig en alkoholisert kvinnelig politidetektiv med et snev av Lisbeth Salander, som får i oppdrag å spore opp den rømte kvinnen.

Det er hai i havet, is på innsjøene om vinteren, kvinner som lekker ild og lugubre mannfolk i barene, og likevel er Flames god Tasmania-reklame. De grønne landskapene er passe kuperte og med enkle tømmerhytter i åsene; småbyene er døsige og sjarmerende, menneskene røffe men vennlige, slik den europeiske stereotypien om australiere vil ha det.

Det kan med stor sikkerhet slås fast at dette ikke er det siste vi har hørt fra debutanten Robbie Arnott. Faktisk har han allerede en ny bok ute. Den er bestilt. Han er nemlig ikke bare i besittelse av et stort fortellertalent og en kreativ fantasi, han er også en språklig begavelse av et format som ville gjøre det mulig å overtale en masse mennesker til å tro at jorden er flat og at klimaendringene er et kinesisk påfunn. Lite tyder på at det vil skje. I stedet gjør han Tasmania til et magisk sted, på en måte som bare er mulig i skjønnlitteraturen.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo