Meditativ baling

På forsiden av My Poems Won't Change the World, et utvalg dikt fra hele Patrizia Cavallis forfatterskap, ser vi den italienske poeten sitte henslengt i en lenestol, formodentlig i hennes egen leilighet en gang på 1970-tallet. Utstrålingen er androgyn: en romslig rutete ullgenser, et usminket ansikt, armene hvilende på hvert sitt armlene. En klokke rundt venstre håndledd, en sigarettholder i høyre hånd. Blikket er rettet mot kameraet, åpent og innadvendt. Det ene øyet skjeler litt, mens brynet over det andre er trukket opp i en vurderende eller selvbevisst mine.

Sånn er det også å skulle beskrive de beste diktene hennes – de forener antatt motstridende kvaliteter som kulhet og sårbarhet, inderlighet og selvironi. Debuten til Cavalli fra 1974, som kom på norsk i år (og som ble Tommy Watz’ siste gjendiktning fra italiensk før han døde), er kjennetegnet av en meditativ baling med hverdagens små bestanddeler: en tur på postkontoret eller et vennebesøk, en drøm eller en fremmeds flyktige blikk på gaten.

Diktene opererer i spennet mellom individet og de andre, og innlemmer leseren i det lyriske jegets ensomhet, misantropi, begjær og sjalusi. Ikke alle diktene er like sterke, men noen av dem evner å sette seg fast i hukommelsen som gåter man ikke vil bli ferdig med. For å lese flere av de sistnevnte anbefales den amerikanske samlingen (gjendiktet av et kobbel fremtredende poeter), men jeg vil likevel trekke frem det siste diktet i Watz’ gjendiktning:

Om meg selv husker jeg lite

jeg som alltid har tenkt på meg selv.

Jeg forsvinner som en gjenstand

som er blitt glodd på altfor lenge.

Jeg kommer tilbake for å fortelle

om min lysende forsvinning.