Moderne, anno 1835

Tyske Georg Büchner (1813–37) var politisk revolusjonær, medisiner og naturvitenskapsmann. Og medgrunnlegger av den moderne, europeiske litteraturen. Han døde av tyfus 23 år gammel.

Büchners forfatterskap er lite i omfang (da hans samlede verker ble utgitt på bokmål på begynnelsen av 1970-tallet, fikk hele sulamitten plass i en pocket på 200 sider), men stort i innflytelse. Grovt kan man si at skuespill som Dantons død og Woyzeck og den ene fortellingen Büchner skrev i sitt liv, Lenz, bidrar til oppbruddet fra en idealistisk, tilbakeskuende diktning og bereder grunnen for en mer realistisk, samtidsvendt og psykologisk litteratur – den litteraturen som fortsatt er dominerende i dag.

I den tette, suggererende Lenz (1835) – som nå foreligger nyoversatt av Jon Fosse i forlaget Skalds sterke klassikerserie – blir denne litterære holdningen gjort eksplisitt av hovedpersonen omtrent halvveis. Dikterne skulle «fordjupa seg i det ringaste liv og prøva å gje det vidare, dei små draga, ymta», hevder Lenz. Selv er han i ferd med å gå til grunne i en religiøs-eksistensiell krise, den jordingen han foreskriver litteraturen er det ham ikke forunt å finne i eget liv.

Büchners Lenz er prototypen for det som skal bli den moderne litteraturens fremste skikkelse: det rast- og hjemløse mennesket, utlevert til sitt sinns sprang og skiftninger. En slags bestefar for Hamsuns Sult-helt, kunne man si. Ikke noe sted er munnhellet om at man bør lytte til de eldre mer gyldig enn på litteraturens område.

Olaf Haagensen

Journalist i Morgenbladet.