Se til Moss, festivalsjef!

Etter å ha vært på en litteraturfestival, enten som publikummer eller deltaker, stiller jeg meg stadig oftere spørsmålet: Og så da? Hva var egentlig formålet med alle disse opplesningene, forfatterintervjuene og paneldebattene? Hva tjente de til?

Noen svar har jeg på rede hånd: Festivaler er viktige arenaer for formidling av litteratur, de bringer forfatterne i kontakt med leserne, og forfattere i kontakt med hverandre. De setter ofte samfunnsaktuelle problemer under debatt, og de har gjerne en betydelig sosial funksjon i lokalmiljøet, som stabler det hele på beina i god dugnadsånd. Og så videre.

Men likevel: Scenearrangementer er flyktige og usikre. Det som virket som en god idé på blokka (Forfatter X i samtale med forfatter Y! Oppglødd debatt om emne Z!), klaffer ikke alltid i praksis. Og selv de største, mest vellykkede arrangementene når sjelden mer enn to, tre hundre mennesker. Maks.

Hva sitter vi egentlig igjen med når siste ord er opplest og siste øl er drukket på en gjennomsnittlig norsk litteraturfestival?

For Møllebyen Litteraturfestival, som gikk av stabelen i Moss forrige helg, lar spørsmålet om hva vi sitter igjen med besvares mye enklere enn for de fleste andre festivaler. Svaret er: 17 bøker, alle utgitt av det lille, lokale forlaget H//O//F, som står for programmeringen og organiseringen av festivalen.

Betydelige norske samtidsforfattere som Cathrine Knudsen og Aasne Linnestå har skrevet nye verk til Møllebyen, det utgis gjendiktninger av japansk og rumensk poesi, og festivalen har fått oversatt en samling historier av kunst- og forfatterikonet Chris Kraus, satt sammen eksklusivt for norske lesere. I tillegg er det bøker fra interessante yngre forfattere som Aina Villanger, Kirstine Reffstrup og Sigurd Tenningen, pluss tre titler i en nystartet bokserie med samtidsfilosofi. Med mer.

Waterboard meg baklengs gjennom årets samlede bokbad – dette er imponerende saker!

Møllebyen er et eksempel på at litteraturfestivaler kan gjøre langt mer enn bare å speile – i mer eller mindre interessante sammensetninger – den litteraturen forlagene til enhver tid velger å utgi. Festivalene kan selv være medskapere av litteraturen, og på den måten sørge for at forfatterne og bøkene de brenner for når flere enn de som finner veien til Lillehammer eller Stavanger eller Moss hvert år. Man trenger ikke engang å nøye seg med bøker og enkeltforfattere: På 2000-tallet introduserte den lille Bergensfestivalen Audiatur – Festival for ny poesi nesten på egenhånd sjangeren konseptuell poesi her til lands gjennom tre mursteinstunge antologier.

Hva lille Møllebyen får til, bør være noe å tenke på for ledelsen i landets største litteraturfestivaler. Med fremveksten av litteraturhusene de siste årene og stadig flere arrangementer i bibliotekene, mangler det ikke på litterære events. Satt på spissen: Det er festival hele året, overalt, og da må de tradisjonelle litteraturfestivalene gjøre noe annet enn bare å tilby mer av det samme, hvis de vil forbli litterært relevante.

Jeg er langt fra sikker på at alle landets litteraturfestivaler bør modellere seg etter Møllebyen (forskjellige festivaler har forskjellige funksjoner). Men jeg er sikker på at av alle de litterære arrangementene jeg kommer til å gå på i år, er det dagene i Moss jeg vil huske best, for de står i bokhylla.

Olaf Haagensen

Journalist i Morgenbladet.