Veien videre for skolen

I 1973 kunne daværende statsråd Bjartmar Gjerde slå fast at «Norge har verdens beste skole». Det var en utbredt oppfatning. Nettopp utdanningssystemet var en sentral del av Arbeiderpartiets velferdsstat. Ikke bare ble det gamle systemet anklaget for å opprettholde gamle klasseskiller, men utdanningssystemet skulle også bygges om til å bli et politisk instrument for å utvikle det gode (sosialdemokratiske) samfunnet og det gode (sosialdemokratiske) mennesket. Kanskje var følelsen av seier også formet av arbeiderledernes egne erfaringer? De menneskene som bygget opp sosialdemokratiet til landets ledende politiske kraft, var uten tvil blant de fremste politiske ledere i vår historie, men manglet stort sett lengre formell utdannelse. Selv om særlig venstresiden i partiet rekrutterte intellektuelle, var det flere av Tryggve Brattelis type. Han hadde bakgrunn som bygningsarbeider og skal ha spøkt med at de eneste to stillingene han kunne få i departementene var budgutt og statsråd.

Utbyggingen av et skolesystem for alle startet lenge før sosialdemokratiet. Den første spiren finner vi i reformasjonen og kirkens ambisjon om at alle måtte kunne lese Den hellige skrift. I embedsmannsperioden hang skole og nasjonsbygging nært sammen, og i den såkalte Venstre-staten var skole et av de viktigste verktøyene for økonomisk og åndelig fremskritt i fedrelandet. Men også AP-staten bygget ut skolen. Derfor kunne man på 70-tallet være fornøyd. Vi hadde en skole for alle, uavhengig av inntekt og bosted, tuftet på solidaritet og likeverd. Gitt god finansiering, måtte vel verdens beste verdier også gi verdens beste skole?

Nye utfordringer

Vi lever høyst sannsynlig i en brytningstid. Hvor store og hvor omfattende endringene vil bli, vil vi først vite om noen tiår. Like fullt kan vi være ganske sikre på at den relative stabiliteten etter den kalde krigen vil trues, at den økonomiske veksten vil være tøffere å opprettholde enn for noen tiår siden, at teknologiske endringer vil endre hverdags- og arbeidsliv, og at også vestlige samfunn vil bli mindre homogene, blant annet på grunn av innvandring.

Norsk skole er god. På mange områder er den veldig god. Nå ser vi også at elevene lærer mer i skolen, at det rapporteres om mindre bråk og uro, flere møter opp til timene og færre dropper ut av videregående skole. Vi har også klart noe viktig, nemlig å beholde en skole hvor elevene trives samtidig som de lærer mer. Vi kan lære mye av mange av de asiatiske skoletigrene, men vi er ikke villige til å ofre elevenes trivsel for læring. Og heldigvis må vi ikke velge.

Samtidig har vi ikke verdens beste skole, og det er fortsatt problemer som vi må løse. La meg nevne tre av dem:

1. Forskjellsskolen. Det er store, systematiske forskjeller innad på den enkelte skole, mellom skoler og mellom kommuner. Disse forskjellene er ikke tilfeldige. Fortsatt er det slik at norsk skole reproduserer sosiale forskjeller, hvem foreldrene dine er spiller en stor rolle. Skolen er tilgjengelig for alle og skolegang er gratis, men i realiteten er en god utdannelse – med alt det innebærer – fortsatt mer tilgjengelig for barn fra ressurssterke hjem.

2. Fargekoden. Flere elever med minoritetsbakgrunn lærer for lite og dropper ut av skolen enn tilsvarende tall for majoritetsbefolkningen. Hvis vi ser på leseforståelsen som målt i nasjonale prøver i 5. klasse, er det nesten dobbelt så mange elever med minoritetsbakgrunn som scorer på de to laveste nivåene sammenlignet med majoritetsbefolkningen. Disse minoritetsbarna er norske barn, født i Norge. De er våre barn.

3. Sen innsats. Vi setter inn innsatsen for sent. Dersom vi venter med å sette inn nødvendige tiltak for barn som sliter med grunnleggende ferdigheter som lesing og skriving, til 3. eller 4. klasse, synker muligheten for at de vil «ta igjen» sine klassekamerater drastisk. Tidlig innsats er 1. klasse, ikke 4. klasse.

Dette er ikke de eneste utfordringene i skolen. Vi må også ruste elevene til å takle en verden med store – og noen ganger for store – krav, digitalisere skolen og gi tilstrekkelig rom for at elever som er gode i det praktiske får utfolde seg; men til grunn for alt dette ligger at skolen klarer å oppfylle sitt helt grunnleggende samfunnsmandat, nemlig å gi elevene den kunnskapen og de ferdighetene de trenger for å klare seg resten av livet.

En seiglivet myte

Det var tre utviklingstrekk som hadde formet norsk skole, og som fortsatt hang igjen gjennom 1990-tallet. For det første fikk den radikale pedagogikken betydelig gjennomslag også i sosialdemokratiet. Det var både en akademisk og politisk dreining som kulminerte i den store karakterkampen på slutten av 70-tallet. Men det er rimelig å hevde at reformpedagogikken fikk enda større gjennomslag i klasserommene enn i politikken. For det andre var det en systematisk nedprioritering av fagtradisjonene i norsk skole. Pedagogikken er helt avgjørende for enhver lærer, men mye tyder på at pedagogikken fikk en så stor plass at både fagkunnskapen og fagdidaktikken ble svekket. Norsk skole kunne satset på en tydelig faglærertradisjon med mer spesialiserte språklærere og matematikklærere også i grunnskolen, men valgte i stedet å satse på allmennlæreren som kunne undervise i alle skolens fag og på alle trinn, men uten særlig sterk faglig fordypning. Det tredje er institusjonsstrukturen vår. Et land som Finland flyttet tidlig lærerutdanningene inn på universitetene og laget dermed sterke profesjonsutdanninger. Vi satset i stedet på mange, små og fragmenterte fagmiljøer, og først og fremst på de tradisjonelt forskningssvake høyskolene.

Sosialdemokratiets egen tankesmie, Gudmund Hernes, løftet på 90-tallet det kjetterske spørsmålet «er det lov å ha ambisjoner i Norge». Hans egne skolereformer, Reform 94 i videregående opplæring og Reform 97 med skolestart for seksåringer og prosjektarbeid som påtvunget arbeidsform, var mindre vellykkede svar, noe evalueringene i ettertid også har bekreftet. Professor og daværende stortingsrepresentant for Høyre, Inge Lønning, sa til avisene i 2001 at lærerstudiene var i ferd med å bli et oppsamlingsheat og advarte mot faretruende lave inntakskriterier. Han møtte en mur av motstand og ble anklaget for å ville ødelegge unges fremtidsdrømmer.

Forestillingen om at Norge hadde verdens beste skole var seiglivet. Satt på spissen så var det bare noen sure rektorer og et utvalg høyrefolk som stilte kritiske spørsmål. Den store skoledebatten på begynnelsen av 2000-tallet var i bunn og grunn et oppgjør med Bjartmar Gjerdes utsagn, og den erkjennelsen er viktig for å forstå dagens debatt og diskusjonen om veivalgene fremover. Tidens kvern maler sakte, kanskje særlig i skolen. Politiske beslutninger får konsekvenser i mange tiår. For eksempel var det frem til slutten av 80-tallet frivillig med matematikk i lærerutdanningen samtidig som alle lærere kunne undervise i faget. Det kan ikke endres i en håndvending.

Noen har fremstilt det såkalte Pisa-sjokket på tidlig 2000-tallet som en slags orkestrert PR-manøver fra daværende statsråd Kristin Clemet. Høyre nærmest «skapte» en krise i skolen og visste å benytte seg av den for å få gjennomført sin politikk, hevdes det for eksempel i Audun Lysbakken og Tarjei Hellelands pamflett Fremtidsskolen (2017). Men Clemets skolepolitikk gir mindre mening om man bare ser den i lys av årene etter. Snarere må den ses i lys av nettopp den radikale skoleideologien som hadde påvirket norsk skole i tretti år. Pisa-sjokket i 2001 – med ytterligere forverring av resultatene i 2003 – kom ikke fordi Norge var dårligst i verden. Det kom fordi vi var midt på treet, helt gjennomsnittlige, mens vi trodde at vi hadde «verdens beste skole».

2000-tallet ble for venstresidens skolepolitikk det 70-tallet ble for sosialdemokratiets industripolitikk og 80-tallet ble for reguleringspolitikken: Et vendepunkt som både illustrerte at politikken frem til da hadde betydelige mangler, men også starten på en ny utvikling med andre prinsipper i bunn.

De åtte rødgrønne årene ble ikke det radikale bruddet med Kunnskapsløftet som blant andre SV hadde varslet i opposisjon, men det ble åtte år hvor viktige saker ble liggende. Det var særlig tydelig for etter- og videreutdanningen. Målet med videreutdanning er ikke å introdusere en quick-fix for å løfte resultatene. Snarere er det å bygge opp et permanent system for faglig påfyll for lærere som blant annet kan føre til økt refleksjon over egen undervisningspraksis. Arbeidet gikk i sneglefart under de rødgrønne. Det tilsvarende skjedde med lærerutdanningen som i flere sentrale kretser ble beskrevet som kritisk dårlig. De rødgrønne gjorde et viktig og riktig grep med å dele utdanningen i et løp for 1.–7. klasse og et løp for 5.–10., men tok aldri det nødvendige steget videre med å heve hele utdanningsløpet opp til en masterutdanning.

Der Kunnskapsløftet endret læreplanene og skolens styringssystem, har det viktigste prosjektet i denne perioden vært å styrke det vi kan kalle skolens grunnmur. Både en tredobling av videreutdanningen, ny masterutdanning for lærere, skjerpede opptakskrav, krav om fordypning for sentrale undervisningsfag og utvikling av nye karriereveier i skolen, skal bygge opp under lærerprofesjonens mulighet til å utvikle en enda bedre skole. Det er ikke enkle tiltak, og mange av dem er svært lite tabloide, men de er avgjørende for tiårene som kommer.

Under Kristin Clemet gjennomførte Høyre Kunnskapsløftet, i denne perioden har vi gjennomført det varslede Lærerløftet og i neste periode blir den største satsingen tidlig innsats fordi dette er viktigst for å bekjempe både forskjellsskolen og fargekoden. Det er systematisk, langsiktig arbeid, og det betyr også at vi må si nei til mange andre gode forslag. Rett og slett fordi de er mindre viktige.

Oppgjørets time…igjen og igjen

Gode resultater i skolen skapes selvfølgelig ikke av politikk alene. Den største æren går til dem som står i klasserommet hver eneste dag. I denne regjeringsperioden har vi gjort mye. Mye har også gått bra. Noe har ikke gått så bra, og veldig mye gjenstår å gjøre. Etter fire år er det naturlig at regjeringens innsats vurderes kritisk. Samtidig er valget også et valg mellom alternativer, og det største opposisjonspartiet må også underlegges et kritisk blikk. Som jeg innledet med, har Arbeiderpartiet en lang tradisjon for å se på seg selv som selve forvalteren av Den norske skolen, og partiet har klare ambisjoner om å erobre skolepolitikken. Ikke minst ved å kreve kunnskapsministeren, en posisjon de forhandlet bort ved to anledninger etter 2005.

Arbeiderpartiet vant en knusende seier over de borgerlige i 2005. Høyre gjorde et katastrofevalg, men pussig nok var det Arbeiderpartiet som i årene etter følte det nødvendig å ta et oppgjør med egen skolepolitikk. Det skolepolitiske tyngdepunktet hadde flyttet seg. Det var ikke lenger nok å si «verdens beste skole», og det holdt ikke å snakke om enda mer penger som det eneste saliggjørende – foreldrene og elever var opptatt av kvalitet, innhold og læring. Høyre og SV var i velgernes øyne de to klare «skolepartiene» (SV har siden falt fra). AP var sultne på en plass i solen.

Arbeiderpartiets oppgjør med seg selv startet i 2006 med en tale Anniken Huitfelt holdt i partiets sentralstyre:

Det var ikke bare et oppgjør med retorikken om verdens beste skole, det var et oppgjør med hele den sosialdemokratiske ideen om at omsorg, likhet og trivsel var det viktigste i skolen. Tavlen ble vasket ren. Jeg husker at vi ventet spent i Høyre på hva den nå skulle fylles med. Hva ville bli den tidligere ørnen blant partienes skolepolitikk? Pussig nok kom i stedet flere oppgjør med egen politikk. I 2007 tok Arbeiderpartiet «(…) et kraftig selvkritisk oppgjør med den sosialdemokratiske enhetsskolen», i 2011 fulgte Aps Marianne Aasen opp med å «ta selvkritikk om smarte barn» i Aftenposten og i 2015 – ni år etter Huitfelts tale – tok Trond Giske et oppgjør i flere medier: «Vi har feilet i skolepolitikken», slo Arbeiderpartiets nestleder fast. I mellomtiden hadde partiet sittet i regjering i åtte år, og etter valget i 2013 satt ned et mye omtalt kunnskapspolitisk utvalg med det unge talentet Jette Christensen som leder.

Selvransakelse og selvkritikk er for sjelden i politikken, og det gir også en anledning til å utvikle ny politikk. Problemet med Arbeiderpartiet er ikke selvkritikken, men at den har vært fremført med så jevne mellomrom i femten år at det snarere gir inntrykk av å være regisserte PR-stunt for å relansere AP som skoleparti. Hver gang skapes en forventning om at sosialdemokratene skal utvikle en klar, tydelig og gjenkjennelig skolepolitisk linje basert på oppdatert sosialdemokratisk tankegods og historie, men det synes liksom aldri å komme. Snarere har AP i denne perioden fremstått som halvhjertede, ufokuserte, til tider vinglete og uten et klart, overordnet prosjekt. Jeg er selvfølgelig ingen nøytral observatør, men leseren kan jo teste seg selv: Hva er Arbeiderpartiets skolepolitikk annet enn et generelt forsvar for den offentlig skolen?

Kanskje skyldes denne uklarheten nettopp behovet for å være synlig, for å kaste seg på aktuelle debatter med utspill snarere enn å lage en gjennomarbeidet politikk. La meg ta noen eksempler:

Mens lærerne stemte for annen gang under den betente lærerstreiken i 2014, var Aps skolepolitiske talsmann i flere medier med en klar og tydelig beskjed: Lærernes forhandlingsansvar måtte tilbake til staten! Det var støtten fra AP som i sin tid ga Clemet endelig ryggdekning for å flytte ansvaret til kommunene. Nå skulle det reverseres. I Aps nye partiprogram står det ikke et ord om saken.

Det er ingen tvil om at AP var pådriveren for å beholde de nasjonale prøvene i den rødgrønne regjeringen, men i 2014 sa Giske på NRK at partiet vurderte å redusere kravet om nasjonale prøver.

Tilsvarende var det en kjent sak at AP i regjering slåss med nebb og klør mot SVs forslag om en nasjonal lærernorm (selv om det faktisk sto i regjeringserklæringen fra 2009). Nå har partiet snudd og ønsker en norm. Riktignok er den ikke tallfestet, den skal bare gjelde for deler av skoleløpet, og det er uklart om den skal gjelde på kommune- eller skolenivå.

Det er ikke uvanlig eller usunt at partier lufter standpunkter i offentligheten som ikke ender opp i partiprogrammet, men i denne perioden har AP gjort det mer systematisk enn noe annet parti jeg vet om. SV har holdt på sin heldagsskole, KrF har holdt på sin lærertetthetsnorm i 1.-4. trinn – tilsvarende konsistens er vanskelig å se fra vårt største parti. AP har lansert både kreativitet og kritisk tenking (både alene og sammen) som en sjette og/eller syvende grunnleggende ferdighet i skolen, de har lansert en heldagsskole som ikke er en heldagsskole (men en helhetlig skoledag) og har vært både for og mot fraværsgrensen bare i løpet av noen få måneder.

Felles for mange av utspillene til Arbeiderpartiet er at de ikke handler om elevenes læring. Samtidig går partiet til valg på en lese- skrive- og regnegaranti for de yngste elevene. Det er ikke en dårlig ambisjon, men igjen er det vanskelig å få øye på det substansielt nye. Det er ikke det så uendelig misbrukte ordet garanti som sikrer at alle lærer å lese og skrive, men et systematisk arbeid i barnehagen og skolen. Regjeringen har blant annet foreslått en forsterket plikt for skolene til å støtte elever som blir hengende etter, en lovfesting av spesialpedagogisk kompetanse for barnetrinnet, bedre overgang mellom barnehage og skole og en nasjonal minstegrense for kvalitet med konkrete oppfølgingstiltak for de kommunene som over flere år ligger under. Men vi kaller det ikke en garanti, da.

Like påfallende som de mange utspillene som aldri følges opp, er partiets manglende evne til å bestemme seg. Det mest illustrerende eksempelet er lærerutdanningen. Fra høsten av blir lærerutdanningen en masterutdanning for alle lærere samtidig som fagmiljøene har fått store summer til å heve kvaliteten på både undervisning og forskning. En masterutdanning er ikke simpelthen mer av det samme, men et nytt løp med større vekt på kombinasjonen av teori og praksis som også gir den enkelte lærer en plattform for å kunne bruke forskning og oppdatere seg faglig gjennom en lang karriere i skolen. AP har i perioden vært både for og mot en masterutdanning for alle, og det har fortsatt helt frem til nå:

I NRKs Politisk Kvarter i juni 2014 sa leder i utdanningskomiteen, Trond Giske, at «vi trenger noen som skriver master, men [det er ikke] ikke nødvendig for alle». Og at «å tro at det er oppskriften for alle lærere, det er helt feil». På direkte spørsmål fra programleder om Ap var for en femårig mastergrad for lærere svarte Giske: «Nei. Vi er for en femårig utdanning.» Partiet ønsket ikke masteroppgaver, men bare en femårig lærerutdanning. Det hadde i og for seg vært en gjenkjennelig linje fra partiet som formet vår moderne lærerutdanning, men standpunktet skulle ikke vare i mer enn et år. I Trond Giskes bok om skolen fra 2015 står det: «Det er bred enighet om å utvide lærerutdanningen til fem år, med en treårig bachelor og en master.» Det som var kritikkverdig ett år tidligere, slutter partiet nå opp om. Det er også et klart standpunkt, det er bare det motsatte av hva AP mente tidligere. I mars 2016 har Giske snudd igjen. I en reportasje oppsummerer Khrono en debatt i regi av Forskerforbundet: «Giske brukte mye tid på å problematisere om det var nødvendig at den nye femårige lærerutdanningen var masterbasert.» Foreløpig siste kapittel i historien kom i mai i år i Adresseavisen: «- Jo, noen kan skrive en master. Det har folk gjort i alle tider», uttaler skolepolitisk talsmann Trond Giske. Noen, ja, men ikke alle.

Hva partiets politikk blir om de får danne regjering, er helt i det blå.

Konflikter

I årene frem mot stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet i 2004 endret skoledebatten seg. Mange av debattene som hadde ridd norsk skole siden 1970-tallet, ble gravlagt. Det fikk mange kommentatorer til å hevde at skolefeltet var avideologisert og mindre polarisert enn tidligere. Det er delvis riktig, selv om Sosialistisk Venstreparti har hentet frem mye av den radikale politikken i opposisjon og ønsker å melde Norge ut av internasjonale prøver, legge ned de nasjonale prøvene for alle og fjerne fraværsgrensen. SV synes å ønske et oppgjør med de siste femten årenes skolepolitikk, inkludert sine egne åtte. Senterpartiet går ofte under radaren i skolepolitikken, men står i de fleste saker sammen med SV. Dermed blir AP avgjørende for skolepolitikken under et eventuelt rødgrønt flertall. De gjentatte oppgjørene med egen politikk har slipt bort sosialdemokratenes radikale kanter, men det som står igjen er langt fra blankpolert.

Motsetninger har ingen verdi i seg selv i politikken. Det er ikke noe mål at Høyre går til høyre og de andre til venstre. Derfor har jeg gått i bresjen for å fjerne ukloke forslag som karakterer fra 5. klasse fra Høyres program. Vi skal gå til valg på et program som er ambisiøst, troverdig, fokusert og realistisk. Og det er nettopp her en ny konfliktlinje har vokst frem i skolepolitikken. SV og delvis SP representerer den radikale opposisjonen som vil bryte fullstendig med dagens politikk, men hva representerer AP? Det var symptomatisk at partiet i Oslo hadde én strategi for skoledebattene før forrige kommunevalg: Snakk om noe annet. Og det etter at venstresidens representanter i en årrekke hadde hamret løs på den høyrestyrte osloskolen.

Utspill, kritikk og slagord er en del av politikken. Men det er ikke hele politikken. Etter femten år med selvkritikk og høye ambisjoner, klarer jeg ikke å se at Arbeiderpartiet har formulert en helhetlig politikk for norsk skole. Det er kanskje ikke et radikalt alternativ, men at det i sin uklarhet utgjør et klart alternativ, er det liten tvil om. På det paradokset går Norges største parti til valg i en brytningstid.

Torbjørn Røe Isaksen

Samfunnsredaktør i E24 og forfatter. Tidligere statsråd for Høyre.