Å lese trangt og konkludere vrangt

Ane Farsethås kommenterer i Morgenbladet 21. september Lolita-debatten som startet med meningsutvekslingen mellom Fett-redaktør Hanne Skogvang og meg i Klassekampen. Hun tar konsekvent feministens side i spørsmålet om romanens litterære kvaliteter kan oppveie den negative effekten som Nabokovs beretning skal ha hatt i «det kulturelle landskapet som er formet … i dens kjølvann». Hun – som Skogvang – oppfordrer leserne til å se kritisk på «settet av bilder, både språklig og kulturelt» som romanen har avfødt «uavhengig av dens kvalitet eller Nabokovs intensjoner». Hun oppfordrer med andre ord til en forutinntatt og fordomsfull lesning av en av siste århundres sentrale romaner (det kan det vel ikke herske stor tvil om?). Det finner jeg overraskende hos en profilert litteraturkritiker med hennes fartstid. Selv presterer hun en lignende vranglesning av min artikkel i Klassekampen, hvor ord og uttrykk jeg anvender blir smidd om til synspunkter jeg ikke deler.

Det krever en meget uvillig tolkning av min tekst om målet er å vise at jeg «synes selv å ha overtatt … den elskovssyke aldrende kavalerens bilde av tolvåringen». Kan Farsethås slutte noe slikt ut av min beundring for Nabokovs prosa? Dens rikdom av litterære referanser? Dens mangetydige ambivalens i forhold til Humberts historikk, hans rotløse tilværelse som mistilpasset immigrant, hans glimtvis selvforaktende innsikt i nettopp den ødeleggende effekt hans overgrep har hatt på tolvåringens selve livsvilje (for eksempel i tenninsscenen)?

Det er slike perspektiver som åpner seg ved en fordomsfri lesning, i motsetning til å måtte «kontekstualisere» og «problematisere» et romanverk ut fra vår tids krav om å finne en hensiktsmessig bekreftelse på «riktige» holdninger i et moraliserende debattklima hvor det i dette tilfellet, gjelder å underbygge (en selvinnlysende) avstandtagen fra pedofile overgrep. Bare ved å lese forutinntatt og trangt kan «Lolita» forstås som en slags dulgt, romantisk hyllest til pedofil sex. Farsethås reagerer på at jeg bruker «pripne» for å beskrive holdninger som preget den amerikanske middelklassen på femtitallet da romanen Lolita ble publisert – altså bokens samtidskontekst – hvor den slo ned som en bombe. At den tydeligvis også gjør det i dagens moraliserende debattklima, gjør det fristende å finne dette gammelmodige adjektivet frem igjen.

Hovedinnvendingen mot romanen, både hos Skogvang og Farsethås, ligger i det kulturelle gjennomslaget Lolita har hatt som «begrep i pornokulturen, og i populærkulturen mer generelt: Den hyperseksuelle ungjenta som forfører og fordreier menns hoder så de styrtes i fortapelsen». Om Farsethås mener å finne noen form for forståelse eller apologi for en slik fortolkning av bokens innhold, i selve romanen, eller i min kommentar, har hun nådd nye høyder av vranglesning. Personen Dolores Haze – Humberts attrådde «Lolita» – er beskrevet som en vilter, eventyrlysten og flørtende ungjente som spinnes inn i en beregnende, dekadent, pedofil manns nett av (ofte patetiske) forførelseskunster og kynisk manipulerende tiltak som gjør henne avhengig av ham. Konsekvent er det Humbert som er forføreren (det er Farsethås som introduserer betegnelsen «hyperseksuell» i sin beskrivelse av jenta). Det er Humberts forvridde følelsesliv, hans demon – uforlignelig dypfølt og nyansert beskrevet – som styrter ham ned i tragedien, ikke objektet hans, småjenta som kunne ha vært en hvilken som helst uheldig tolvåring som krysset hans vei.

Det som slår meg er at vi her egentlig trer inn i en debatt som omhandler alle aktivister, ideologer og skråsikre idealister som påberoper seg å forvalte de «riktige» syn på de «gode» verdier, og deres holdning til «utillatelige» ytringer. Spørsmålet er om disse i virkeligheten bærer på en angst for selve språket. Om de befinner seg i en slags intellektuell unntakstilstand hvor «uautorisert» språkbruk signaliserer fristilling fra vedtatte sannheter og dermed blir «farlige» for selve «saken» – enten det dreier seg om innvandring, skolemobbing, barnevern, sykelønnsordning eller debatten om kjønnsmangfold. I kortform beskrevet som «politisk korrekthet» og helst forbundet med de fryktede «svenske tilstander». Men sensurspøkelset har dukket opp hos oss også, og henger som en truende sky over mye av samtidsdebatten, satt dramatisk på spissen akkurat nå i spørsmålet om platforming: Hvem skal få taletid, og hvem skal nektes? Hvem har «rett til» å formulere premissene for ordskiftet, og hvem skal utstøtes?

Nettopp dette poenget blir glimrende illustrert i en artikkel (ironisk nok, på de samme sidene hvor Farsethås' kommentar får plass), hvor Anders Firing Lunde refererer Anne E. Dwyer, amanuensis i tysk og russisk språk, som har brukt «Lolita» i sin undervisning (på collegenivå) de siste ti årene, og nå plutselig opplever et opprør i klasserommet når hun ber studentene sette seg inn i boken: «hvordan kunne hun undervise i en bok … som vekker traumer og normaliserer voldtekt?». Dwyers forsvar for å lese teksten på romanens egne premisser, er forbilledlig.

For hvordan skal en litteratur som ser som sin oppgave å gjenspeile virkeligheten i sin fulle og motsetningsfylte kompleksitet, kunne underordne seg et slikt regime? I et åndsklima hvor selv formuleringer i en seksti år gammel roman blir oppfattet problematiske, ja, ødeleggende for «de gode og riktige holdninger», uten å miste sin integritet?

Svaret er enkelt: Det går ikke. Og Nabokovs roman blir stående som et lysende eksempel.

Knut Faldbakken

Forfatter