Aaslands flosk­ler om forsk­ning

Høyere utdannelse

Tora Aasland kommer i et tilsvar til meg i Morgenbladet 18. april med dypsindigheter som at «Ressursinnsatsen kan ikke være noe mål i seg selv, men et virkemiddel», og at det er «fortsatt behov for felles innsats for forskningen». En forskningsminister må kunne uttrykke seg med mer substans. Jeg skjønner for eksempel ikke hvorfor hun skal peke på at EU har problemer med å oppfylle sine forskningsmål så lenge EU bruker mer penger på forskning enn Norge, og det på tross av et en del østblokkland trekker ned?

Det er uriktig når Aasland hevder at jeg har sagt at vi «ikke har kommet særlig nærmere treprosentmålet for ressursinnsats». Jeg sa at man hadde fjernet seg fra målene. Aasland svarer ikke på det jeg spør henne om: Vil regjeringen oppfylle målet om at staten skal bruke én prosent av BNP på forskning innen 2010? Er svaret ja, bør hun kunne gi oss en plan for opptrapping. Er svaret nei, må hun redegjøre for hvilke konsekvenser det skal få. Om hun vil kalle det en kriseplan er et semantisk spørsmål, men Norge er fremdeles Nordens svakeste forskningsnasjon.

Til slutt: Det er misvisende når Aasland hevder at «I Morgenbladets spalter har virkemiddeldiskusjonen flere ganger blitt redusert til ønsket om å konsentrere satsingen på ett eliteuniversitet (og da gjerne Universitetet i Oslo).» Det er Stjernøutvalget selv som har parkert debatten ved bare å sette opp en slik politisk umulig ekstremløsning. Virkemiddeldiskusjonen i Morgenbladet etter at innstillingen ble offentlig har derimot gått på om at vi skal opprettholde tre-fire forskningsuniversiteter med et særlig ansvar for forskning.

Jeg kjenner ikke til noe land som har spredt sine spissmiljøer utover et større antall homogene institusjoner slik Stjernø foreslår. Noen institusjoner må rendyrke en forskningsprofil og det må få konsekvenser for både undervisningen og forskningen der. En slik strategi er desto viktigere om det ikke kommer mer penger.

Kristian Gundersen

Professor i biologi, UiO