Alle sider taper

Jan Hårstad stusser i Morgenbladet av 15. september over min utenrikskommentar av uken før, og noen oppklarende avsnitt er på sin plass.

Min kommentar var ingen analyse av krigen mellom Israel og Hizbollah. Den var et innspill til hva undertegnede oppfatter som urovekkende trekk ved vår tids krigføring. At 90-tallets humanitære krigføringsdoktrine dessverre har banet vei for en mer velvillig innstilling til bruk av våpenmakt, og at mange tradisjonelle motforestillinger mot krigføring som virkemiddel er i ferd med å forsvinne. Videre at vrangforestillingen om at høyteknologiske våpen er så "skånsomme" at bruk av militærmakt blir mer moralsk forsvarlig stadig brer om seg. Det kollektive "vi" jeg henviste til her, gjenspeiler primært vestlige samfunn, men det er altså et "vi" som har holdninger som undertegnede stiller seg sterkt kritisk til.

Mitt siste hovedpunkt var at "vi" – i betydningen det indignerte publikum – observerer krigen fra våre stuer, ikke som tilskuere til en ferdig film, men som ufrivillige aktører i den moderne krigens dynamikk. Hårstad kan være uenig i grunntesen – og benekte at krigførende parter i dag ser på "propagandakrigen" som sin viktigste arena, men han kan vanskelig melde seg ut av publikum. Mitt poeng er for øvrig ikke at vi som publikum skal slutte å vise vår avsky overfor overgrep på sivile, men at vi må innse hvilken rolle vi selv innehar i dette nye spillet som vår tids krigføring er. Det gode kan iblant bli det bestes fiende, og her finnes ingen opplagte løsninger.

Selv om min noe harselerende tone har provosert og gitt grobunn for misforståelser, er Hårstad ikke svært uenig i mitt hovedbudskap, slik jeg leser hans innlegg. Når det er sagt, vil jeg gjerne benytte anledningen til å kommentere et par av hans angrep på min eksempelbruk.

Mitt utsagn om “jubelrop på begge sider av grensen” ved utbruddet av krigen mellom Israel og Hizbullah, er en harselerende generalisering. Ikke desto mindre er det en påminnelse om at visse krefter på begge sider hilste krigen velkommen i dens innledende fase, til tross for at krigen med god grunn omtales som “den utilsiktede krigen”. Jeg merker meg for øvrig at Hårstad bare er indignert på libanesernes vegne. Min (like urettmessige) generalisering av den israelske befolknings “glede” over krigen synes ikke å opprøre i tilsvarende grad. Mitt poeng er at sivilbefolkninger generelt blir fanget mellom krigslystne, krigshissende parter som selv har mye å tjene, men som lar sivile betale den høye prisen for sine “seire” eller “nederlag”. I likhet med alle andre kriger gjelder det også her på alle sider, om enn i ulik størrelsesorden.

Så til min påstand om at “Israel ikke kan beholde landet de har tatt til en akseptabel pris”.

At det er palestinerne som betaler den høyeste prisen for den politikken Israel fører, er så innlysende at jeg unnlater å bruke plass på det. Men man kan ikke derav slutte at okkupasjonspolitikken er uten (for) store omkostninger for Israel.

Folkerettslig har Israel naturligvis ikke rett til å beholde okkupert land. I hvilken grad Israels vedvarende folkerettsbrudd ovenfor palestinerne blir en for høy pris å betale for Israel, er opp til det internasjonale samfunn å avgjøre, og her har verden som kjent blottlagt sin utilstrekkelighet i all sin prakt i årtier. Det er altså (dessverre) ikke dette som gjør prisen uakseptabelt høy for Israel.

Om man ser bort fra de kreftene i Israel som ser på seg selv som inkarnasjonen av Guds vilje på jord, og som villig ofrer både seg selv og andre (og i særdeleshet palestinere) for et “høyere anliggende”, er det innlysende at israelere betaler en høy pris for sin politikk. En ting er det politiske og økonomiske (og sosiale og kulturelle) tapet Israel lider som følge av mangelen på normaliserte forhold til nær sagt alle sine naboland. Mer alvorlig er terrorangrep og den fryktkulturen det israelske samfunn er fanget i som følge av sin egen okkupasjonspolitikk. Det viktigste poenget for min vurdering er imidlertid den effekten Israels krigføring mot den palestinske sivilbefolkningen har på det israelske samfunnet selv.

Intet folk kan føre en krig mot en hel sivilbefolkning så nært innpå seg i årevis uten at det gjør dramatiske ting med ens eget samfunn. Om israelske strategier om å ta land og overbevise en hel verden om at palestinerne ikke evner å styre seg selv har slått til, så er Israel i prosessen i ferd med å legge svært verdifulle sider ved sitt eget samfunn i ruiner. Det er særlig denne prisen jeg mener er uakseptabelt høy for Israel. Og for nok en gang å understreke mitt poeng om de nye krigene: med unntak av visse snevre interessegrupper – alle sider taper.

Cecilie Hellestveit

Fredsforsker